1Då tok Job til ords og sa:
2Høyr etter det eg seier,
lat det vera trøysta de gjev.
3Ber over med meg medan eg talar;
når eg har tala, kan de spotta.
4Klagar eg over mennesket?
Har eg ikkje då grunn til å vera utolmodig?
5 Men kven kan læra Gud,
han som dømmer dei høgste?
23Den eine døyr i si velmakt,
heilt igjennom sorglaus og roleg,
24med bytter fulle av mjølk,
knoklar med saftig merg.
25Den andre døyr med bittert sinn
og har aldri smaka det gode.
26 3,17–19; Fork 9,2f; Jes 14,11 Begge må liggja i støvet,
dekte av makk.
27Eg kjenner tankane dykkar,
planane de pønskar ut mot meg.
28For de spør: «Kvar er stormannens hus?
Kvar er vel teltet der dei lovlause budde?»
29Har de ikkje spurt dei vegfarande?
Har de ikkje forstått det dei varslar?
30For på ulukkedagen blir den vonde spart,
på vreidedagen blir han berga.
31Kven stiller han til ansvar for hans livsferd,
kven krev han for det han har gjort?
32Nei, han blir boren til grava,
og ved gravkammeret held dei vakt.
33Han kviler mjukt i molda i dalen.
Alle vil følgja etter,
og ei tallaus mengd har gått føre.
34Korleis kan de trøysta meg med tom trøyst
og svara meg med svik?
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.