1-2Det ble bestemt at vi skulle seile til Italia. De overga Paulus og noen andre fanger til en som het Julius, en offiser for keiser Augustus’ hæravdeling. Etter å ha gått om bord i et skip i Adramyttium, satte vi til havs. Meningen var å seile langskystene av Asia. Også Aristarkus, en makedonier fra Tessalonika, var med oss.
3-6Neste dag gikk vi i land ved Sidon. Julius behandlet Paulus vennlig og ga ham frihet til å være sammen med vennene sine om bord.
Da vi igjen hadde lagt ut til havs, seilte vi i ly av Kypros, siden det var motvind. Da vi hadde seilt over havet som er utenfor Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra, en by i Lykia. Der fant offiseren et skip fra Aleksandria som skulle seile til Italia, og han fikk oss om bord på dette skipet.
7-8Men det var lite fart i seilene. I mange dager seilte vi langsomt, og vi var bare så vidt kommet utenfor Knidos da vinden løyet helt, og vi ikke kom oss videre.
Med nød og neppe seilte vi forbi Kreta, utenfor Salmone og kom til et sted som kalles Godhavn, like ved byen Lasea.
Paulus’ råd blir avvist9-10Vi hadde mistet mye tid, og det var blitt farligere å seile fordi det allerede var sent på høsten. Derfor rådet Paulus dem til å utsette reisen: «Menn, jeg ser at denne sjøreisen vil ende med ulykke og store tap, ikke bare av last og skip, men også av våre liv.»
11-12Men offiseren stolte mer på styrmannen og eieren av skipet enn på det som ble sagt av Paulus.
Havnen de lå i, var heller ikke egnet til overvintring. De fleste mente det var best å sette seil og dra derfra. De ville prøve å nå Føniks, en havn på Kreta, for å overvintre der, fordi den var en god havn å ligge i over vinteren.
Stormen13-16Det blåste opp en svak vind fra sør, slik de håpet på, så derfor antok de at dette skulle gå bra. De satte til havs og seilte tett opp til Kreta. Men ikke lenge etter slo været om, og det blåste opp en nordøstlig stormvind mot skipet. Skipet hadde ikke noe å stille opp med mot denne vinden, så det drev ut mot åpent hav. Til slutt kom vi i le av en øy som heter Klauda, og der fikk vi med nød og neppe sikret livbåten.
17-19Da de hadde tatt livbåten om bord, surret de skipet med tau for å sikre skroget, fordi de fryktet at det skulle grunnstøte på Syrtegrunnene. Seilene ble tatt ned, og dermed drev båten i bølgene. Vi ble kastet omkring av stormen, og dagen etter ble skipet lettet for last. Den tredje dagen kastet vi med våre egne hender skipets tauverk, redskap og utstyr over bord.
20-22Etter mange dager uten at vi verken kunne se sol eller stjerner, og med en veldig storm som fortsatt sto mot oss, ga vi til slutt opp alt håp om å bli reddet. Ingen av oss hadde spist mat på lang tid. Da stilte Paulus seg midt iblant dem og sa: «Menn, dere skulle hørt på meg og ikke seilt fra Kreta. Da hadde dere ikke påført oss denne ulykken og dette tapet, men nå ber jeg dere om å være ved godt mot. Ingen liv kommer til å gå tapt men skipet kommer dere til å miste.
23-26For i natt sto det en engel hos meg. Den kom fra den Gud som jeg tilhører, og som jeg tjener.
Engelen sa: «Ikke vær redd, Paulus! Du skal nå fram til keiseren. Alle de som seiler sammen med deg, skal overleve reisen.» Vær derfor ved godt mot, menn, for jeg tror på det Gud har sagt. Det skal gå nøyaktig slik. Men vi kommer til å måtte grunnstøte ved en øy.»
27-28Den fjortende natten på reisen drev båten fortsatt fram og tilbake på Adriaterhavet, men midt på natten forsto sjømennene at båten nærmet seg land et eller annet sted. De sjekket dybden og fant ut at den var 36 meter. Litt senere sjekket de igjen, og da var det bare 27 meter dypt.
29-30Da ble de redde for at båten skulle gå på skjærene, kastet de ut fire anker og håpet at det snart skulle lysne og bli dag. Noen av sjømennene prøvde å rømme fra skipet. De satte livbåten på sjøen og lot som om de ville slippe ut anker fra baugen.
31-32Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse mennene blir om bord i skipet, kan de ikke bli reddet.» Da hogg soldatene over tauene som holdt livbåten til skipet, og lot den drive bort.
33-34Da det nærmet seg daggry, ba Paulus folk innstendig om å spise mat. Han sa: «I dag er det den fjortende dagen. Dere har ikke rørt mat, men nå ber jeg dere om å spise ordentlig, for deres egen rednings skyld. Dere trenger ikke være redde, for ikke et hår skal falle av hodet på noen av dere.»
35-36Da han hadde sagt dette, tok han et brød og takket Gud for det. Så begynte han å spise. Da ble alle de andre også oppmuntret, og de begynte også å spise.
37-38I alt var vi 276 personer om bord på skipet.
Da alle hadde spist nok, lettet de skipet ved å kaste lasten med hvete på havet.
Skipbrudd på Malta39-40Da dagslyset kom, så de land, men kjente seg ikke igjen. De la merke til en bukt med en sandstrand, og der planla de, om mulig, å la skipet gå på grunn. De kappet tauene som holdt båten til ankrene, og lot dem bli igjen i sjøen. I mellomtiden løsnet de tauene som roret var surret fast med. Så heiste de storseilet og prøvde ved hjelp av vinden å komme inn til stranden.
41-42I stedet traff de et rev som hadde dyp sjø på begge sider, og nå var skipet seilt på grunn. Skipet satt fast og var ikke til å rokke, og bakdelen av skipet ble knust av bølgenes kraft.
Soldatene hadde planlagt at om det nødvendig, skulle de drepe fangene så ikke noen av dem skulle svømme i land og flykte.
43-44Men offiseren ville redde Paulus, og han hindret dem i å gjennomføre planen. Han befalte at de som kunne svømme, skulle hoppe over bord først og komme seg til land. De andre skulle komme seg inn mot land ved å holde seg flytende på planker og andre vrakdeler av skipet. På den måten klarte alle å komme seg trygt i land.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
