1-2Herren lot flere folkeslag være igjen, for å sette Israels folk på prøve. Denne generasjonen hadde ikke opplevd noen av krigene som Israels folk hadde kjempet seg gjennom for å få Kanaan. De kommende generasjoner av Israels folk skulle også få lære krigføring.
3-6Disse folkeslagene hadde Herren latt bli igjen for å finne ut om Israels folk ville lyde Hans bud: kanaaneerne, hetittene, amorittene, perisittene, hevittene og jebusittene. Israelittene giftet seg med døtrene deres, og de ga døtre sine til sønnene deres. De dyrket også gudene deres.
Israels folk blir hjulpet av Guds utvalgte7-8Det Israels folk gjorde, var ondskap. De glemte Herren sin Gud og dyrket Ba’al-gudene og Astarte-bildene. Derfor ble Herren rasende på dem, og Han og lot Kusjan-Risjatajims, Mesopotamias konge, vinne over dem. Israels folk måtte være tjenere for Kusjan-Risjatajim i åtte år.
9-11Da ropte Israels folk til Herren i sin nød. Herren lot Otniel, Kenas’ sønn, og Kalebs yngre bror redde Israels folk. Det gjorde Han ved å la sin Ånd komme over denne mannen. Otniel ble dommer og leder for Israels folk. Han dro ut i kamp, og Herren lot ham vinne over Kusjan Risjatajim, Mesopotamias konge. Så hadde de ro i landet i 40 år. Da døde Otniel.
12-18Israels folk gjorde igjen onde handlinger. Derfor lot Herren Eglon, Moabs konge, ta med seg Ammons folk og Amalek. Sammen beseiret de Israel og tok Jeriko. I 18 år måtte Israels folk være tjenere for Eglon. Da ropte Israels folk til Herren i sin nød, og Han sendte dem en ny redningsmann. Det var benjaminitten Ehud, Geras sønn. Han var venstrehendt. Han lot Israels folk sende en gave til Eglon. Ehud lagde seg et halv meter langt sverd som var skarpt på begge sider. Han festet det ved den høyre hoften, under klærne. Så dro han med gaven til Eglon, Moabs konge. Da gaven var overlevert, sendte Ehud bort de andre, så han ble alene med kongen.
19-22Kong Eglon var en meget fet mann. Ehud sa: «Jeg har noe jeg vil si deg, konge.» Kongen hysjet på de andre som var til stede, og tjenerne hans ble sendt bort. Ehud var da alene sammen med kongen i det kjølige kammeret hans. Ehud sa videre: «Jeg har et ord fra Gud til deg.» Så reiste han seg opp fra stolen. Med venstre hånd tok da Ehud sverdet fra sin høyre side og stakk det i magen på kongen. Til og med håndtaket gikk inn i kongens mage, og fettet lukket seg rundt hele sverdet. Ehud dro ikke sverdet ut av magen hans, men innvollene hans kom ut.
23-25Ehud gikk så ut gjennom søylegangen, lukket dørene til kammeret etter seg og låste dem. Da han hadde gått ut, kom kong Eglons tjenere for å se til kongen. Til deres overraskelse var dørene låst. Da sa de: «Han er antagelig opptatt med sitt eget i det kjølige rommet.» De ventet lenge, men til slutt ble de urolige. De åpnet dørene, listet seg inn og fikk se at herren deres lå død på gulvet.
26-30I mens hadde det gått så lang tid at Ehud hadde kommet seg unna. Han hadde allerede kommet forbi steinbruddene i Gilgal og flyktet til Se’ira. Da han kom fram, blåste han i hornet på Efraimfjellene. Han gikk foran Israels folk ned fra fjellene, for han sa til dem: «Følg etter meg, for Herren vil la oss vinne over våre fiender, moabittene.» Så dro de etter ham. De satte vakthold ved vadestedene over Jordan som førte til Moab, og lot ingen få komme over. De drepte omkring 10 000 kraftige og sterke menn fra Moab. Ikke én mann slapp unna. Slik ble Moab denne dagen tvunget inn under Israels herredømme. Landet hadde deretter ro i 80 år.
31Etter Ehud ble Israels folk reddet av Sjamgar, Anats sønn. Han slo i hjel 600 filistere med en stav som man ellers brukte til å jage okser. Han ble også en redningsmann for Israels folk.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
