1-3I det trettiende året, i den fjerde måneden, på den femte dagen i måneden, mens jeg var blant de bortførte ved elven Kebar, åpnet Himmelen seg for meg, og jeg fikk se syner fra Gud. Dette skjedde i det femte året av kong Jojakins fangenskap. Da kom Herrens Ord til meg, Esekiel. På dette tidspunktet var vi i kaldeernes land ved elven Kebar i Babel. (Esekiel forteller slik hvordan Herren kom til ham der. Esekiel var sønn av Busi.)
4-9Da fikk jeg se et syn av en vind, en storm fra nord og en stor sky der flammende ild sto ut på alle kanter og omgitt av en strålende glans. Ut fra skyen slo det flammer, som glødende rav. Midt i de skinnende flammene viste det seg fire menneskelignende vesener, hver av dem hadde fire ansikter og fire vinger. Beina deres var rette, men føttene lignet kalveklover. Vesenene strålte som blankpolert bronse. Under de fire vingene hadde de menneskehender. Vingene deres rørte ved hverandre. De snudde seg ikke når de gikk, og hver av dem gikk rett framover.
10-12De hadde fire ansikter hver: Et menneskeansikt, et løveansikt på høyre side, et okseansikt på venstre side og et ørneansikt. To vinger fra hver av dem berørte hverandre mens de var spent ut og løftet seg oppover. De to andre vingene dekket kroppene deres. Hver av dem gikk rett framover dit ånden ville at de skulle gå.
13-14De levende skikkelsene så ut som brennende kull fra ilden. Det var som om brennende fakler fór fram og tilbake mellom dem. Ilden hadde en strålende glans, og lynglimt ble sendt ut av flammene. De menneskelignende vesenene fór fram og tilbake som lynglimt.
15-21Da jeg så disse menneskelignende vesenene, fikk jeg øye på fire hjul som var på jorden ved siden av hver dem. De så ut som om de var lagd av funklende materiale, og alle fire så like ut. Hvert av hjulene hadde et hjul innvendig som beveget seg på tvers. De beveget seg i alle fire retninger. De snudde seg ikke når de gikk. De var skremmende høye. Hjulene var fulle av øyne. Når de menneskelignende vesenene gikk, gikk hjulene ved siden av dem. Når vesenene løftet seg opp fra jorden, løftet også hjulene seg opp. De gikk dit ånden ville gå. Hjulene løftet seg sammen med de menneskelignende vesenene, for skapningenes ånd var i hjulene. Når de menneskelignende vesenene gikk eller løftet seg opp, løftet også hjulene seg. Når de sto stille, sto også hjulene stille. Ånden deres var i hjulene.
22-25Over seg hadde de en himling, den glitret som krystall. Under himlingen strakte vingene deres seg ut mot hverandre, og alle hadde to vinger som dekte kroppen. Når de fløy, hørtes det ut som havets brenninger, som stemmen til Den Allmektige, som støyen fra en hel hær. Når de menneskelignende vesenene sto stille, senket de vingene sine. Jeg kunne høre en stemme som kom ovenfra, over hodene deres og over taket.
26-28Der over taket fikk jeg se noe som lignet en trone av blålasurstein. På den høye tronen var det en skikkelse som så ut som et menneske. Fra hoftene Hans og oppover så jeg noe som lignet skinnende rav. Det så ut som om det var flammer både inni og rundt. Også fra hoftene Hans og ned så jeg noe som lignet flammer. Det var en strålende glans hele veien rundt, like fargerikt som regnbuen i skyen på en regnfull dag. Slik fikk jeg se Herrens herlighet. Da jeg så det, falt jeg ned med ansiktet mot jorden. Så fikk jeg høre stemmen av En som talte.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
