1-4Da kong Hiskia fikk høre dette, ble han så opprørt at han flerret klærne sine, kledde seg i sørgeklær av sekkestrie, og gikk inn i Herrens hus. Så sendte han sønnen Eljakim og statsskriveren og prestenes ledere til profeten Jesaja. De var også kledd i sekkestrie og sa til Jesaja, Amos’ sønn: «Hiskia sier: ‘Dette er en sorgens dag. Vi har vanskeligheter, blir refset og må høre på gudsbespottelse. Vi sliter som en fødende kvinne som mangler den siste kraften til å føde sitt barn. Det kan være at Herren din Gud vil høre hvordan Assurs konge har sendt denne høytstående mannen for å spotte Den Levende Gud. Det kan hende at Han så straffer ham for disse ordene! Bær derfor fram en bønn for oss.’»
5-7Jesaja svarte dem: «Si til kongen deres at så sier Herren: ‘Vær ikke redd for de ordene du har hørt av tjenerne til Assurs konge – de han har hånet Meg med. Sannelig, Jeg skal gjøre det slik at han får høre et rykte som gjør at han drar tilbake til sitt eget land. Der skal han bli drept.’»
Sankeribs trussel og Hiskias bønn8-9Den høytstående herren, med sin hær, dro tilbake til kongen i Assurs som var kommet i krig mot Libna, for han hadde hørt at han hadde reist fra Lakisj. Kongen hadde fått høre at Tirhaka, kongen i Kusj, var reist for å gå i kamp mot ham. Igjen sendte kongen av Assur en budbærer til Hiskia:
10-13«Du, Hiskia, kongen av Juda, la ikke din Gud, som du stoler sånn på, lure deg til å tro at Jerusalem ikke skal bli min. Du har hørt hva Assurs konger har gjort med alle de andre landene. De er blitt fullstendig ødelagt. Hvorfor skulle du slippe unna? Har vel deres guder hjulpet dem som ble tatt av mine forfedre i Gosan, Karan og Resef? Fikk folket fra Eden i Telassar hjelp fra sine guder? Hvor ble det av de mange kongene som ble angrepet? Ble de ikke borte?»
14-15Hiskia tok imot brevet fra budbærernes hånd og leste det. Da gikk Hiskia opp til Herrens hus, og der brettet han det ut for Herren. Hiskia ba så til Herren i Hans nærvær og sa: «Herre, Israels Gud, Du som troner over de store englene – kjerubene. Du alene er Gud for alle kongerikene på jorden. Du har skapt både himmelen og jorden.
16-19Jeg ber Deg om å høre min bønn, Herre! Åpne Dine øyne, Herre, og se! Hør hva Sankerib har sagt for å håne Den Levende Gud. Herre, det er sant at Assurs konger har lagt folkeslagene under seg og latt landene deres ligge øde. De har kastet gudene deres på ilden, for de er ikke guder, men et verk av menneskehender. De er lagd av tre og stein. Derfor ødela de dem. Derfor ber jeg nå til Deg, Herre vår Gud! Redd oss fra ham, så alle kongeriker på jorden må erkjenne at bare Du er Herren, den levende Gud!»
Herrens svar til Hiskia20-24Da sendte Jesaja, Amos’ sønn, bud til Hiskia og sa: «Herren, Israels Gud, hilser deg med disse ordene: ‘Alt det du har sagt Meg i dine bønner om Sankerib, Assurs konge, har Jeg hørt.’ Nå sier Herren om ham: ‘Mitt folk rister på hodet bak din rygg. Hvem har du, Sankerib, som håner og spotter? Hvem ypper du deg mot nå? Du prøver deg på Israel, det folk som Jeg har utvalgt! Du har sendt din budbærer med hånende ord mot Meg. Du skryter av dine seire og over det du har fått av trevirke og vann ved dine seire.
25-28Har du ikke hørt det for lenge siden at det var Jeg som lot dette skje? Det var en del av Mine eldgamle planer. Nå har Jeg latt dette gå i oppfyllelse, så du skulle være et redskap til å knuse befestede byer, så de ligger som ruinhauger. Derfor hadde de liten kraft og gjorde liten motstand – de som bodde der. De ble forskrekket og var et lett bytte. Du skal vite dette, Sankerib, at Jeg vet hvor du bor og kjenner til hva du har fått til i livet. Ja, også hvordan ditt liv skal ende, vet jeg om, like så vel som hvordan du nå raser mot Meg. Du brisker deg, og din stolthet har nådd Meg opp til ørene. Derfor vil Jeg tvinge deg til å snu deg. Slik skal Jeg føre deg tilbake den veien du kom.
29-31Hiskia, dette skal være et tegn for deg: Dette året skal dere spise alt det som har sådd seg selv. Det neste året skal dere også spise det som vokser opp av seg selv. Men i det tredje året skal dere så og høste, plante vingårder og spise frukten fra dem. De som har overlevd av Judas slekt, skal igjen spre seg utover. De skal spre seg til de kommende generasjoner. En rest av Jerusalems folk skal overleve, og det er Herrens Hærskarenes iver som skal sørge for at dette skal skje.
32-34Derfor sier Herren dette om Sankerib, Assurs konge: Han skal ikke komme inn i denne byen! Han skal ikke skyte noen pil inn i den eller rykke fram mot den. Den veien han kommer, må han dra tilbake, og han skal ikke komme inn i denne byen, sier Herren. For Jeg skal verne om denne byen så Jeg redder den for Min egen skyld og for Min tjener Davids skyld.’»
Sankeribs nederlag og død35-37Den natten sendte Herren en engel ut som drepte 185 000 mann i assyrernes leir. Da folket sto opp tidlig neste morgen, fikk de se alle de døde kroppene som lå der. Da dro Sankerib, Assurs konge, bort derfra. Han dro til Ninive og ble boende der. Men en gang da han bøyde seg i bønn til guden Nisrok i tempelet hans, ble han drept med sverd av sønnene sine, Adrammelek og Sareser. De flyktet inn i Ararat-landet, og deretter ble Sankribs sønn, Asarhaddon, konge etter sin far.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.