1-3I det tredje regjeringsåret til Kyros, Persiaskonge, ble et ord åpenbart for Daniel, som også ble kalt Beltsasar. Ordet han fikk, var sant, og det handlet om en stor krig. Han forsto ordet og synet han hadde fått. Daniel forteller:
På den tiden hadde jeg, Daniel, sørget i tre hele uker. Jeg spiste verken brød, kjøtt eller drakk vin. Jeg salvet meg heller ikke før de tre hele ukene var omme.
4-6På den tjuefjerde dagen i den første måneden, mens jeg var ved bredden av den store elven Hiddekel, løftet jeg blikket. Der fikk jeg se en mann som var kledd i linklær med et gullbelte fra Ufas spent rundt livet. Kroppen hans var som lysende gulgrønn krysolitt. Ansiktet hans lyste som lynet, øynene hans var som flammende fakler, armene og beina så ut som blankpusset bronse, og lyden av ordene hans var som lyden av en folkeskare.
7-9Bare jeg, Daniel, så synet. De mennene som var sammen med meg, så det ikke. Men de fikk en redsel over seg, så de flyktet av sted for å gjemme seg. Derfor ble jeg alene igjen. Da jeg så dette store synet, ble jeg blek. Det var som om alle kreftene mine forsvant. Men jeg hørte lyden av ordene hans, og da jeg hørte lyden, lå jeg med ansiktet mot jorden i dyp søvn.
Profetier om Persia og Grekenland10-11En hånd rørte ved meg. Den fikk meg til å reise meg skjelvende opp, og jeg ble stående på knærne og lene meg på håndflatene. Mannen sa til meg: «Daniel, du høyt elskede, prøv å forstå de ordene som jeg taler til deg. Stå opp, for jeg er sendt til deg.» Mens han talte dette ordet til meg, reiste jeg meg skjelvende opp.
12Så sa han til meg: «Frykt ikke, Daniel, for fra den første dagen du overga deg selv og ydmyket deg for din Gud, er ordene dine blitt hørt, og på grunn av ordene dine har jeg kommet.
13-14Men fyrsten over Persias kongerike sto imot meg i 21 dager. Men Mikael, en av de fremste fyrstene, kom for å hjelpe meg, for jeg var blitt igjen der alene med Persias konger. Jeg har kommet for å la deg forstå hva som skal hende folket ditt i de siste dager, for synet peker mot dager som ennå skal komme.»
15-16Da han hadde sagt disse ordene til meg, snudde jeg ansiktet mot jorden, for jeg ble målløs. Noe som lignet en menneskehånd, rørte ved leppene mine. Da åpnet jeg munnen og jeg sa til ham som sto foran meg: «Min herre, på grunn av dette synet har jeg blitt overveldet av smerter, og jeg kjenner meg helt kraftløs.
17-18For hvordan kan en slik som jeg, min herres tjener, få snakke med en slik som deg, min herre? Jeg er jo kraftløs og har nesten mistet pusten. Han som lignet et menneske, rørte igjen ved meg, og da kjente jeg at jeg fikk ny styrke.» Han sa: «Vær ikke redd, du mann som er så høyt elsket! Fred være med deg! Vær sterk, ja, bare vær sterk!» Mens han snakket til meg, fikk jeg ny styrke. Jeg sa: «Nå kan du snakke til meg, for du har gjort at jeg kjenner meg bedre.»
19-20Da sa han: «Vet du hvorfor jeg har kommet til deg? Nå må jeg dra tilbake for å kjempe mot Persias fyrste. Når jeg har dratt, skal fyrsten over Grekenland komme. Men jeg skal fortelle deg hva som er nedskrevet i Sannhetens bok. Det er ikke én som stiller seg opp for å hjelpe meg mot disse, foruten Mikael, fyrsten deres.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
