1-2Se hvor matt gullet er blitt! Se hvor forandret det fine gullet er blitt! Steinene i helligdommen ligger spredt ved alle gatehjørner. Israels folk, Guds dyrebare folk, er mer verdifulle enn fint gull. De blir bare regnet som helt alminnelige folk – som en leirkrukke i håndverkerens hånd.
3-6Mitt folk tar seg ikke av sine barn, de mangler omsorg for sine akkurat som strutsen. Det er grusomt. Selv ørkenens hunder, sjakalene, tar seg bedre av sine unger enn dem. Spedbarnets tunge klistrer seg til ganen av tørst. De små barna ber om brød, men ingen deler det ut til dem. De som tidligere spiste lekre retter, er ribbet av fienden og må ty til søppelhaugene for å få mat. Straffen over de syndene mitt folk begikk, ble større enn straffen over Sodomas synd. Sodoma ble ødelagt på et øyeblikk, uten at noen løftet en hånd.
7-10Folkets stormenn var renere enn snø og hvitere enn melk. De var vakre og skinte som edle steiner. Nå ser de ut som de er svartere enn sot. De blir ikke gjenkjent på gatene, de ser uttørket og forfallene ut. De som ble drept av sverd, har det bedre enn dem som dør av sult. For disse tæres bort, de ødelegges fordi marken ikke gir dem av sine avlinger. Barmhjertige kvinner kokte sine barn med egne hender. De ble mat for dem mens mitt folks barn ble utslettet.
11-13Herren har vist hvor sint Han var på sitt folk. Brennende sint var Han, og sinnet gjorde at folket ble ødelagt. Jordens konger og folk i verden trodde ikke at noen motstander eller fiende kunne komme inn gjennom Jerusalems porter. På grunn av profetenes og prestenes synder skjedde det likevel. Da hadde prestene drept uskyldige mennesker inne i byen.
14-15De ravet som blinde på gatene. De var blitt urene med blod, så ingen kunne røre deres klær. De som hadde gjort denne åpenbare synden, ble behandlet som spedalske av folket: De ropte til dem: «Gå unna, dere urene! Gå unna, gå unna, rør oss ikke! Dere får ikke bo her lenger.»
16-18Prestene og profetene fikk ikke lenger tilbe i Guds nærhet, for de hadde vært med å lede folket vekk fra Herren. Fienden tar ikke hensyn til prestene, og de viser ingen nåde overfor lederne. Folket så forgjeves etter noen til å hjelpe seg. Fra vakttårnet så vi etter folk som kunne hjelpe. Men det folkeslaget vi så, kunne likevel ikke redde oss. De behandlet oss som fanger, så vi ikke kunne gå fritt rundt i gatene. Våre dager var omme. Vår ende var nær.
19-21Våre forfølgere var raskere enn himmelens ørner. De forfulgte oss på fjellene og lå i bakhold mot oss i ødemarken. Etterkommerne til David, kjernen av Herrens folk, ble fanget i fellene deres. Vi sa om ham: «I hans skygge vil vi leve blant folkeslagene.» Dere fra Edom trodde at dere likesom skulle kunne glede dere over folkets nederlag. Dere som bor i Us, trodde det ville komme dere til gode! Men også dere skal rammes, bli ydmyket og stå ribbet tilbake.
22Nå har dere, Israels folk, fått nok straff for deres synder. Straffen er fullført. Herren skal ikke lenger sende deg i fangenskap. Men Han skal straffe synden til Edoms folk. Han skal avsløre deres synder.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
