1-2Etter at Josva var død, spurte Israels folk Herren: «Hvem skal lede oss opp for å kjempe mot kanaaneerne?» Herren svarte: «Juda skal lede dere. Jeg skal sannelig være med ham, så dere vinner over dem.»
3-7Da sa Juda til Simeon, broren sin: «Bli med meg opp til det landområdet som jeg skal få. La oss sammen vinne over kanaaneerne. Så kan jeg også bli med deg for å kjempe om det landet du skal få.» Simeon ble med ham. Så dro de, og Herren gjorde at både kanaaneerne og perisittene måtte overgi seg. De slo i hjel 10 000 menn ved Besek. Der møtte de også på Adoni-Besek og måtte sloss mot ham. Adoni-Besek måtte legge på flukt, og de forfulgte ham, tok ham til fange og hogde av ham tommelfingrene og stortærne. Da sa Adoni-Besek: «Gud lar meg få igjen for det jeg selv har gjort, for jeg har hogget av tommelfingre og stortær på 70 konger og gjort dem til tiggere.» Så førte de ham til Jerusalem, og der døde han.
8-11Judas menn kjempet mot Jerusalem. De inntok byen da de angrep den med sverd og satte den i brann. Etterpå dro Juda og folket ned for å kjempe mot kanaaneerne som bodde i fjellene i sør og i lavlandet. De angrep kanaaneerne som bodde i Hebron, tidligere kalt Kirjat-Arba. De drepte Sjesjai, Akiman og Talmai. Derfra gikk de mot dem som bodde i Debir. Navnet på Debir var tidligere Kirjat-Sefer.
12-15Da sa Kaleb: «Den som slår til mot Kirjat-Sefer og inntar den, vil jeg gi min datter Aksa til kone.» Otniel, Kenas’ sønn og Kalebs yngre bror, inntok den. Han fikk Kalebs datter. Da de var gift, oppfordret hun sin mann til å be Kaleb om en eiendom. Da hun kom til Kaleb og steg ned fra eselet sitt, spurte han datteren: «Hva er det du ønsker?» Hun svarte: «Gi meg en velsignelse! Fordi du har gitt meg bort til landet i sør, ber jeg deg også om å gi meg noen vannkilder.» Da ga Kaleb henne de øvre og de nedre kildene.
16-19Etterkommerne av Moses’ svigerfar, kenitten, dro opp fra Palmebyen sammen med Judas folk. De dro ut i Judaørkenen, som ligger i sør like ved Arad, og bosatte seg der. Juda gikk sammen med broren Simeon til angrep på kanaaneerne som bodde i Sefat. De lyste den i bann, og derfor ble byen kalt Horma, som betyr «bannlyst». Juda tok også Gasa, Asjkalon og Ekron med de landområdene som var omkring byene. Herren var med Juda. Han vant over dem som bodde i fjellandet, men dem som bodde i lavlandet, klarte han ikke å vinne over, for de hadde vogner av jern.
20-21De ga Hebron til Kaleb, slik Moses hadde sagt. Han drev Anaks tre sønner bort derfra. Men Benjamins etterkommere jagde ikke bort jebusittene som bodde i Jerusalem. Derfor bor jebusittene sammen med Benjamins etterkommere i Jerusalem helt til denne dag.
22-26Også Josefs familie dro opp mot Betel, og Herren var med dem. De sendte noen menn for å undersøke byen Betel– som tidligere het Lus. Da de som skulle utforske byen, møtte en mann som kom ut fra byen, sa de: «Vis oss inngangen til byen, så skal vi vise godhet mot deg.» Så viste han dem inngangen til byen, og de angrep den og drepte folkene der med sverd. Men mannen og hele slekten hans lot de gå. Mannen dro til hetittenes land. Der bygde han en ny by som han kalte Lus, og det heter byen den dag i dag.
Kananeerne blir i landet27-28Manasse jagde ikke bort de folkene som bodde i Bet-Sjean, i Ta’anak, Dor, Jibleam, Megiddo, eller dem som bodde i landsbyene omkring. Kanaaneerne hadde bestemt seg for å bli boende i landet. I stedet for å jage dem bort, påla Israels folk, da de ble sterke nok, kanaaneerne å gjøre tvangsarbeid.
29-30Efraim drev heller ikke ut de kanaaneerne som bodde i Geser, og derfor ble kanaaneerne boende blant dem der. Heller ikke Sebulon drev ut dem som bodde i Kitron, eller dem som bodde i Nahalol. Kanaaneerne som bodde der, ble derfor også boende blant dem, og disse ble også etter hvert satt til å gjøre tvangsarbeid.
31-32Heller ikke dem som bodde i Sidon, Akko, Aklab, Aksib, Helba, Afik eller Rehob, ble jaget bort av Asjer. Derfor bodde asjerittene blant kanaaneerne.
33-36Heller ikke dem som bodde i Bet-Sjemesj eller Bet-Anat, ble jaget bort av Naftali. De ble boende blant kanaaneerne. Disse ble satt til å gjøre tvangsarbeid for kanaaneerne. Amorittene tvang Dans slekt opp i fjellene, for de ville ikke la dem komme ned i dalen. Amorittene hadde bestemt seg for å bli boende i Har-Heres, i Ajjalon og i Sja’albim, men da etterkommerne etter Josef ble sterkere, ble de satt til å gjøre tvangsarbeid. Grensen til amorittene gikk nå fra oppstigningen til Akrabbim, fra Sela og oppover.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
