Jobs bok 2 - Bibelen - Guds Ord Hverdagsbibelen (Hermon Forlag)(BGO)

Satan får ta Jobs helse

1-3Igjen samlet Guds engler seg fram for Herren. Også denne gang dukket Satan opp. Herren spurte Satan: «Hvor kommer du fra?» Da svarte Satan: «Jeg kommer fra jorden. Der har jeg flakket omkring. Jeg har dratt fram og tilbake på den.» Da sa Herren til Satan: «Har du holdt øye med tjeneren Min Job? For det er ingen som ham på jorden, for han oppfører seg rett, er pålitelig og har respekt for Meg. Han holder seg borte fra ondskap. Han har stått fast i prøvelsene og har taklet dem uten å feile. Du provoserte Meg til å teste ham, men som du ser, var det ikke nødvendig.»

4-5Da svarte Satan Herren og sa: «Hva om han rammes selv! Et menneske ville vel gi alt det har, når de ved det kan spare sitt liv? Dersom Du lar ham rammes av sykdom, så vil han helt sikkert forbanne Deg rett opp i ansiktet!»

6-10Herren sa til Satan: «Du kan få ramme ham med sykdom, men du får ikke lov til å ta livet av ham.» Så gikk Satan bort fra Herren. Han lot Job få smertefulle byller fra isse til fotsåle. Job fant seg en bit av en knust krukke. Med denne skrapte han på huden sin, mens han satt midt i en haug av aske. Da sa kona hans til ham: «Er du fortsatt opptatt av å leve rett for Gud? Du burde forbanne Gud og dø!» Men han svarte henne: «Nå snakker du som om du skulle være dum. Er det bare slik at vi bare skal ta imot det gode Gud gir oss? Skal vi ikke også ta imot det onde?» Heller ikke etter alt dette syndet Job med munnen, for han angrep ikke Gud for det som skjedde.

Jobs venner fortviler med ham

11-13Da Jobs tre venner fikk høre om all den onde ulykke som hadde rammet ham, dro de for å besøke ham. Temanitten Elifas, sjuhitten Bildad og na’amanitten Sofar avtalte at de skulle dra fra hjemmet sitt for å dra til Job. De ville sørge sammen med ham og trøste ham. Da de så ham på avstand, kunne de ikke kjenne ham igjen. Da de skjønte at det var ham, gråt de høyt. Hver enkelt av dem rev flerrer i kappene sine i ren fortvilelse. De kastet støv opp mot himmelen over hodet sitt, for på den måten å vise sin sorg. Så satte de seg ned sammen med ham. I sju dager og sju netter satte de bare der uten å si et ord til ham, for de så hvilke fæle lidelser han hadde, og hvordan han led.