1-2I kong Hiskias fjortende regjeringsår angrep Sankerib, Assurs konge, alle de befestede byene i Juda. Han inntok dem med hæren sin. Så sendte han en hærfører med en stor hær fra Lakisj mot kong Hiskia i Jerusalem. Han stilte hæren sin opp ved vannledningen fra den øvre dammen. Den lå ved landeveien til Vaskevollen.
3-6Da gikk Eljakim, Hilkias sønn, som hadde overoppsyn med slottet, statsskriveren Sjebna og historieskriveren Joak, Asafs sønn, ut til hærføreren. Han sa til dem: «Si nå til Hiskia: Den store kongen av Assur spør: Hvilken trygghet har du? Hvem tror du skal hjelpe deg? Jeg hører at du har planer om å vinne kriger, men det er bare tomme ord. Hvem tror du skal hjelpe deg? Du tror du skal få hjelp av Egypt, men Egypt ligger med brukket rygg. Det er ikke noe å lene seg til. Tvert imot – den som søker hjelp av kongen i Egypt, vil selv ta skade av det. Slik oppfører farao, kongen i Egypt, seg mot alle dem som stoler på at de skal få hjelp av ham.
7Men hvis du sier til meg: ‘Vi stoler på at vi vil få hjelp av Herren vår Gud’, da må jeg spørre: Er det ikke Hans offerhauger og altere Hiskia har revet ned? Sa ikke han til Juda og Jerusalem: ‘Foran dette alteret skal dere tilbe’?
8-10Derfor vil jeg nå oppfordre deg, kong Hiskia, til å inngå en avtale med min herre, Assurs konge. Da skal jeg gi deg 2000 hester, hvis du på din side kan skaffe ryttere til dem. Hvordan skal du kunne drive tilbake noen av min herres soldater dersom du håper på hjelp fra Egypt? Du håper at Egypt skal hjelpe deg med vogner og soldater til hest. Er det ikke etter Herrens vilje at jeg nå har kommet opp mot dette landet for å ødelegge det? Det er det Herren har sagt til meg.»
11-15Da sa Eljakim, Sjebna og Joak til Assurs konges hærfører: «Snakk til oss på arameisk, for det forstår vi. Ikke snakk til oss på jødisk mens folket på muren hører på.» Men hærføreren svarte: «Jeg bryr meg ikke om mennene på muren. Dette budskapet er til deres Herre. De mennene som sitter på muren, er bare noen stakkarer som må spise sin egen avføring og drikke sin egen urin sammen med dere!» Så reiste han seg opp og ropte på jødisk med høy stemme: «Hør ordene fra den store kongen, Assurs konge: La ikke Hiskia narre dere, for han vil ikke kunne befri dere. La heller ikke Hiskia få dere til å stole på at Herren ikke vil la denne byen bli overgitt til Assurs konge.
16-17Ikke hør på Hiskia! For Assurs konge sier dette til dere: Betal skatt til meg og slutt fred med meg. Kom over til meg. Da skal dere alle få spise av den maten dere får dyrket selv. Da skal alle få drikke vann fra sin egen brønn. Slik skal det være helt til jeg kommer og tar dere bort til et land som ligner deres eget land. Det skal være et frodig landområde, som dere skal få.
18-20Se til at Hiskia ikke får lurt dere ved å si: ‘Herren skal befri oss!’ Finnes det liksom noen av folkeslagenes guder som noen gang har befridd noen fra angrep fra Assurs konge? Hvor er gudene til disse byene: Hamat, Arpad eller Sefarvajim? Har de kanskje klart å stå seg mot hæren min? Ingen guder har hjulpet dem som jeg har angrepet, så hvorfor skulle så Herren kunne befri Jerusalem mot mine angrep?»
21-22Men Hisikias menn tidde. De svarte ham ikke med et ord, for kongen hadde befalt dem at de ikke skulle svare ham. De gikk tilbake til Hisikia. De var rasende og fortalte hva Assyrerkongens hærfører hadde sagt.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
