1Da alt dette var utført, kom høvdingene til meg og sa: «Verken folket i Israel eller prestene eller levittene har oppført seg annerledes enn de fremmede folkeslagene de har vært blant. De har drevet med den samme avskyelige avgudsdyrkingen som kanaaneerne, hetittene, perisittene, jebusittene, ammonittene, moabittene, egypterne og amorittene.
2For de har giftet seg med disse folkeslagenes unge kvinner og menn. Slik har israelittene, det folket som Herren har valgt ut, blitt blandet med folkene fra disse landene. Sannelig var det høvdingene og de åndelige lederne som var først ute med å svikte på denne måten.»
3-4Da jeg hørte dette, flerret jeg kappen og kjortelen i fortvilelse. Jeg rev meg i håret og skjegget. Så satte jeg meg lamslått ned. Hver den som skalv for Ordet fra Israels Gud, kom da til meg, på grunn av de svikefulle handlingene de bortførte hadde gjort seg skyldige i. Jeg satt der og var lamslått helt til det var tid for kveldsofferet.
5-7Da det var tid for kveldsofferet sto jeg opp med flerret kappe og kjortel. Så falt jeg på mine knær og rakte hendene ut for Herren, min Gud. Jeg sa: «Å, min Gud, jeg er så skamfull og flau at jeg ikke kan løfte mitt ansikt mot Deg, min Gud. For våre synder har vokst oss over hodet, og vår skyld har nådd opp til Himmelen. Fra våre forfedres dager og helt fram til dagen i dag har vi pådratt oss stor skyld. På grunn av våre synder har vi, våre konger og våre prester blitt overlatt i hendene til fienders konger, til sverd, til bortførelse og til plyndring. Det er til å rødme av skam, slik det er i dag.
8-9Men nå har vi en kort stund blitt vist nåde fra Herren vår Gud. Han har latt en liten rest av sitt folk slippe unna og gitt oss mulighet til å komme til Hans hellige sted. Slik vil Gud opplyse øynene våre og gi oss litt livskraft i vårt slaveri. For vi har vært slaver. Likevel forlot ikke vår Gud oss, men Han ga oss velvilje hos kongene i Persia, så Han kunne gi oss styrke og mulighet til å bygge opp Gudshuset vårt igjen. Slik kunne vi gjenreise det fra ruinene og få et fast holdepunkt i Juda og i Jerusalem.
10-12Og nå, vår Gud, hva skal vi si etter dette? For vi har forlatt Dine bud som Du ba oss om å følge ved Dine tjenere. Du sa: «Det landet dere drar inn i for å overta, er et urent land. Denne urenheten er hos fremmede folk som tjener andre guder. Deres urenhet har fylt landet fra den ene enden til den andre. Derfor skal dere ikke gi deres døtre som koner til deres sønner, og ikke ta deres døtre som koner til deres sønner. Prøv ikke å søke fred med dem. Ikke søk styrke ved vennskap og fellesskap med dem slik at dere må gi fra dere arven til deres barn til evig tid.»
13-15Etter alt det som er kommet over oss på grunn av våre onde handlinger og vår store skyld, skulle vi da igjen bryte Dine bud og inngå ekteskap med folk som holder på med slik styggedom som avgudsdyrking? Du har ikke utslettet vårt folk, men latt en del av oss overleve. Dersom vi gjorde noe slikt som dette, ville Du ikke da blitt så sint på oss at Du hadde gjort ende på oss alle? Å, Herre, Israels Gud, Du er rettferdig. Nå står vi her foran Deg, resten av Ditt folk som Du har reddet. Se, her er vi i vår skyld, for ingen av oss er helt rene så vi fortjener å bli stående foran Deg.»
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
