1-3Da David og mennene hans kom tilbake til Siklag etter å ha vært borte i tre dager, hadde Amalekittene plyndret landet i sør og Siklag. De hadde rykket inn i Siklag og satt fyr på byen. De hadde tatt store og små til fange. De drepte ikke noen, men de tok dem med seg og dro bort. Da David og mennene hans kom tilbake til byen, var den nedbrent, og konene, sønnene og døtrene deres var bortført.
4-6Da ropte David høyt, og de gråt sammen helt til de ikke orket mer. Davids to koner, Akinoam fra Jisre’el og Abigajil, enken etter karmelitten Nabal, var også blitt tatt til fange. Folket ble rasende på David, og de begynte å snakke om at de ville steine ham. Alle var fryktelig sinte fordi de hadde mistet familiene sine. David fikk det svært vanskelig, men han gikk til Gud og fikk nye krefter.
7-8Da sa David til presten Abjatar, Akimeleks sønn: «Kom hit til meg med prestedrakten!» Abjatar gjorde det. Så spurte David Herren om råd: «Skal jeg sette etter denne flokken som har vært her og plyndret? Skal jeg innhente dem?» Og Han svarte ham: «Sett etter dem, for du skal ta dem igjen og berge alle fangene.»
9-10Så dro David av sted sammen med de 600 mennene som var med ham. De kom til Besorbekken, og der ble noen av dem værende. Men David og 400 menn fortsatte forfølgelsen. De 200 som ble igjen, var så trette at de ikke klarte å krysse Besorbekken.
11-14Så fant de en egypter som lå på bakken. De tok ham med til David. De ga ham brød, fikenkake, to klaser med rosiner og noe å drikke. Da han hadde spist, kom han til krefter igjen. Han hadde vært helt utmattet fordi han ikke hadde smakt tørt eller vått på tre dager og tre netter. David spurte ham: «Hvem hører du til, og hvor er du fra?» Han sa: «Jeg er en ung mann fra Egypt. Jeg var slave for en amalekitt, men min herre lot meg bli igjen her fordi jeg ble syk for tre dager siden. Vi hadde trengt inn i det sørlige området til filisterne og i det sørlige området som tilhører Kaleb. Siklag hadde vi brent.»
15-18David sa til ham: «Kan du vise meg hvor denne hæren holder til?» Da sa han: «Ja, men da må du love meg at du ikke dreper meg eller overgir meg til ham som hadde meg som slave. Jeg kan føre deg ned til dem. De reiser rundt omkring for å plyndre folk.» Han ledet David og mennene hans ned til dem. De lå spredt utover hele området. De spiste, drakk og danset i glede over det store byttet de hadde tatt fra filisternes land og fra Judas land. Da det var blitt helt mørkt, gikk David til angrep på dem. Angrepet varte helt til kvelden dagen etter. Ikke én mann blant dem slapp unna, bortsett fra 400 unge menn som steg opp på noen kameler og flyktet bort. David fikk tilbake alt det amalekittene hadde tatt med seg, og han reddet begge konene sine.
19-24De manglet ingen ting. David vant alt sammen tilbake. Så tok David sauer, geiter og kyr meg seg. Da hele flokken kom dit de 200 mennene hadde stoppet opp ved ved Besorbekken, var det noen av Davids menn som ikke ville dele krigsbyttet med dem som hadde blitt igjen ved bekken. De mente at de kunne få konene og barna sine, men ikke noe mer – siden de ikke ville være med å kjempe. Men David sa: «Brødre, slik skal dere ikke gjøre med det Herren har gitt oss, Han som har bevart oss og har latt oss vinne tilbake familiene våre. Nei, her skal vi dele likt – enten vi har vært med å sloss eller ikke.»
25-26Fra denne dagen av ble dette til en lov i Israel. Den skulle gjelde i senere generasjoner. Da David kom til Siklag, sendte han noe av byttet til de eldste i Juda, til vennene sine. Budskapet til dem var: «Se, her er en gave til dere etter det vi har vunnet fra Herrens fiender.»
27-31Han sendte noe til dem som var i Betel, i Ramot i sør, i Jattir, i Aroer, i Sifmot, i Esjtemoa, i Rakal, i jerakme’elittenes byer, til dem som var i kenittenes byer, i Horma, i Bor-Asjan, i Atak, i Hebron, og til alle de stedene dit David selv og mennene hans pleide å dra.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
