1-3Men da Sanballat hørte at vi bygde muren opp igjen, ble han sint. Han ble grepet av raseri, og begynte å spotte jødene. Han sa til sine menn og til hæren i Samaria: «Hva er det disse ynkelige jødene gjør? Skal de bygge byen opp igjen, ofre, og fullføre alt dette på én dag? Vil de gjenopplive steinene fra grushaugene, av alt det som er brent ned?» Ammonitten Tobia sto ved siden av ham og sa: «La dem bygge så mye de vil! Så fort en rev hopper opp på den, så vil hele steinmuren falle sammen.»
4-5Men jødene ba: «Hør, vår Gud, for vi blir foraktet. La skammen komme over dem selv. La dem bli til bytte for sine fiender! Dekk ikke over syndene deres, ikke tilgi dem og glem denne synden! For de terger Deg rett foran bygningsmennene.»
6-9Nehemja forteller videre: Så bygde vi videre på muren, helt til den var omtrent halvparten av vanlig høyde. Folk arbeidet av hele hjertet. Da Sanballat og Tobia og araberne, ammonittene og asjdodittene hørte at Jerusalems murer ble bygd opp igjen og at sprekkene ble utbedret, ble de rasende. De slo seg sammen for å angripe Jerusalem og skape forvirring der. Men vi ba til vår Gud, og på grunn av dem satte vi ut vakter dag og natt.
10-12Da sa folket i Juda: «Arbeidernes styrke svikter, og det er så store ruinhauger at vi ikke lenger klarer å bygge opp muren. Fiendene sier at de kommer til å angripe oss, og stanse hele byggearbeidet.» De jødene som bodde i nærheten av motstanderne, kom ti ganger til oss og sa: «Hvor dere enn snur dere, så kommer vi til å ta dere.»
13-14Derfor lot jeg folk stille seg opp bak de laveste områdene av muren, ved åpningene. Jeg valgte folk ut i fra hvilken slekt de kom fra, og de ble stilt opp med sverd, spyd og buer. Jeg så utover, så gikk jeg fram og sa til de lederne og til resten av folket: «Vær ikke redd for dem! Husk på Herren, Han som er skremmende stor! Kjemp for brødrene deres, sønnene, døtrene, konene og for hele slekten deres!»
15-16Da fiendene våre hørte at angrepsplanene deres likevel var blitt kjent for oss, og at Gud hadde ødelagt planen, dro vi alle tilbake til muren. Hver og en gikk tilbake til arbeidet sitt. Etter dette arbeidet halvparten med bygningsarbeidet, mens den andre halvparten sto vakt med rustning, spyd, skjold og buer.
17-18Lederne i Juda bisto folket i arbeidet. Alle som bygde på muren og de som var bærere, arbeidet med den ene hånden og holdt våpenet sitt med den andre. Hver og en av bygningsmennene hadde sverdet spent på seg mens han bygde. Den som blåste i basunen, sto ved siden av meg.
19-20Så sa jeg til lederne og resten av folket: «Arbeidet er stort og omfattende, og vi står langt fra hverandre på muren. Om dere hører lyden av hornet, skal dere samle dere omkring oss. Vår Gud skal kjempe for oss.»
21-23Så arbeidet vi videre på verket. Halvparten av oss sto vakt med spydene fra daggry til stjernene viste seg. Samtidig sa jeg også til folket: «Hver mann skal holde seg inne i Jerusalem om natten sammen med tjeneren sin. Vaktstyrken kan være vakt for oss om natten og et annet skal være arbeidslag om dagen.» Verken jeg eller brødrene mine eller tjenerne mine eller mennene i vaktstyrken som fulgte meg, tok av seg klærne om natten. Alle var hele tiden forberedt med våpen og vann i tilfelle vi ble angrepet.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
