1-4Etter dette gikk folket i Moab og folket i Ammon sammen med noen fra ammonittene til krig mot Josjafat. Da kom det noen til Josjafat og sa: «Det kommer en stor hær med soldater mot deg fra den andre siden av sjøen, fra Syria. De er i Haseson-Tamar nå.» Josjafat ble redd og søkte med en gang hjelp hos Herren. Så ga han beskjed om at det skulle fastes i hele Juda. Judas befolkning samlet seg for å be om hjelp fra Herren, og de kom fra alle byene i Juda for å søke Herren.
5-9Da stilte Josjafat seg fram i Herrens hus, rett foran den nye forgården, og sa: «Herre, vår forfedres Gud, er ikke Du Gud i himmelen og hersker over alle kongedømmer og alle folkeslag? Din styrke og makt er det ingen som kan stå imot. Er ikke Du vår Gud som drev bort dem som bodde i dette landet rett foran ansiktet på oss? Ga ikke Du det til din venn Abrahams slekt for all tid? Nå har vi bosatt oss her og bygd en helligdom for Ditt navn. Vi har også sagt til deg: ‘Hvis noe ondt kommer over oss, enten i form av at vi lider nederlag i krig, får pest, hungersnød eller en annen straffedom, så skal vi stille oss opp ved dette huset foran ansiktet Ditt. For Ditt navn bor i dette huset, og vi skal rope til Deg i vår nød, og Du skal høre og redde oss.’
10-12Se nå på folket fra Ammon, Moab og Se’irfjellet. Disse ville Du ikke at Israels folk skulle angripe og utrydde da vi kom ut av Egypt. Men se nå, dette er takken vi får! Nå vil de komme hit for å jage oss bort fra Din eiendom, det landet Du har latt oss arve av Deg! Vår Gud, skal Du ikke dømme dem? For vi har ingen mulighet til å stå imot denne store hæren som kommer mot oss, og vi vet ikke hva vi skal gjøre, men vi vender oss til Deg for å se hva Du vil gjøre!»
13-14Hele Judas befolkning, både menn, kvinner og barn, ble stående i bønn til Herren. Midt i forsamlingen kom da Herrens Ånd over Jahasiel. Han var sønn av Sakarja, sønn av Benaja, sønn av Je’iel, sønn av Mattanja, en levitt av Asafs sønner.
15-17Herren sa dette gjennom ham: «Hør nøye etter, hele Juda og dere som bor i Jerusalem, og du, kong Josjafat! Dette sier Herren til dere: ‘Frykt ikke og bli ikke redde på grunn av denne store hæren! Dette er ikke deres kamp, men Min kamp. I morgen skal dere møte dem. For de vil bevege seg oppover stigningen ved Hassis, og dere skal finne dem ved enden av bekken foran Jeruelødemarken. Men det er ikke opp til dere å kjempe denne kampen. Dere skal bare stille dere opp og bli stående, og så skal dere få se hvordan Herren vil redde dere. Å, Juda og Jerusalem! Bli ikke redde og fulle av frykt! I morgen skal dere gå uskadd fra dem, for Herren er med dere’.»
18-19Da bøyde Josjafat hodet med ansiktet mot jorden. Hele Judas befolkning og de som bodde i Jerusalem, bøyde seg for Herren og tilba Ham. Levittene avkehatittenes slekt og av korahittenes slekt sto da fram for å lovprise Herren Israels Gud med høye og kraftige stemmer.
20-21Så sto de tidlig opp neste morgen og gikk ut i Tekoaørkenen. Da de var klare til å dra, stilte Josjafat seg fram og sa: «Hør på meg, Judas og Jerusalems menn! Stol på Herren deres Gud, så skal dere være trygge. Tro på Hans profeter, så skal dere ha framgang.» Da han hadde rådført seg med folket, valgte han ut hvem av dem som skulle gå foran hæren og synge for Herren og lovprise Ham. Så dro de ut i spissen for krigerne og sang: «Pris Herren, for Hans godhet og barmhjertighet varer evig.»
22-24Da de begynte å synge og lovprise, gjorde Gud det slik at angriperne fra Ammon, Moab og Se’irfjellet, de som hadde rykket ut mot Juda, falt i bakhold. De ble slått fordi de plutselig begynte å angripe hverandre. Folket fra Ammon og Moab angrep dem som var fra Se’irfjellet, og de slo dem ikke bare ned, men de utryddet dem fullstendig. Deretter satte de i gang med å utrydde hverandre. Da Juda kom dit de hadde utsikt over ørkenen, begynte de å speide etter fienden. Men alt de kunne se, var døde kropper som lå spredt overalt. De hadde drept hverandre, og ingen hadde sluppet unna.
25-26Da Josjafat og folket hans kom dit for å ta med seg byttet, fant en stor mengde verdifulle gjenstander blant de døde. Det var blant annet kostbare smykker som de tok med, og til sammen var det mye mer enn de kunne bære med seg. I tre dager samlet de verdisaker, fordi det var så mye. Etter fire dager samlet de seg i Lovprisningsdalen, og der lovpriste de Herren. Derfor ble dette stedet kalt Lovprisningsdalen, og det har dalen blitt kalt siden.
27-30Soldatene dro tilbake til Juda og Jerusalem med Josjafat i spissen, og de kom tilbake til Jerusalem med glede, for Herren hadde latt dem glede seg over sine fiender. De kom til Herrens hus i Jerusalem med harper, lyrer og trompeter. Redsel for Gud kom nå over alle folk i landene rundt dem da de hørte at Gud hadde kjempet mot Israels fiender. Deretter var det ro i Josjafats kongedømme, for Gud ga ham ro på alle kanter.
Slutten på Josjafats regjeringstid31-33Slik var Josjafat konge over Juda. Han var 35 år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i 25 år. Moren hans het Asuba, og hun var Sjilkis datter. Josjafat levde akkurat som faren sin, Asas, og han gjorde det som var rett etter Herrens vilje. Likevel ble ikke offerhaugene revet ned, for til nå hadde ikke folket vendt hjertet sitt til Herren.
34-37Det som ellers er å fortelle om det Josjafat utrettet fra først til sist, er skrevet ned i boken til Jehu, Hananis sønn, som er tatt med i boken om kongene i Israel. Josjafat, kongen av Juda, slo seg sammen med Akasja, Israels konge, for å bygge skip som skulle seile til Tarsis, og de bygde skipene i Esjon-Geber. Akasja, Israels konge, gjorde mye ondt.
Men Elieser, Dodavas sønn, fra Maresja, profeterte til Josjafat og sa: «Fordi du har slått deg sammen med Akasja, skal Herren ødelegge ditt verk.» Så forliste skipene, så de ikke kunne dra til Tarsis.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
