1-3Herren sa til Moses: «Jeg skal la en siste ulykke ramme farao og Egypt før han lar dere reise herfra. Han kommer til å jage dere av sted når han først lar dere dra. Nå skal du si til folket, så alle hører det, at enhver må be naboen sin om noe av sølv og noe av gull.» Herren gjorde det slik at egypterne var vennlig innstilt til israelittene. Dessuten var Moses blitt en mann som folk hadde stor respekt for, både blant faraos tjenere og blant folket i Egypt.
4-8Da sa Moses til farao: «Dette sier Herren: Ved midnatt skal alle de som er født først i sine familier, dø; det gjelder alle, fra den kongelige faraos familie til tjenere. Det gjelder også dyrene i Egypt. Over hele landet skal det høres gråt og jamring som en aldri har hørt – verken før eller senere. Men for at du, farao, skal forstå at Gud gjør forskjell på Egypt og Israel, skal ingen mennesker i Israel, heller ikke så mye som en hund eller noen andre dyr, gi lyd fra seg. Folkene dine skal komme ned til meg og falle ned på kne foran meg og bønnfalle meg om å dra. De vil si: ‘Dra ut, du og folket ditt!’ Så kommer jeg til å dra.» Da han hadde sagt dette, forlot han farao, som var rasende.
9-10Men Gud sa til Moses: «Farao har ikke villet høre på dere, for at mange av disse Mine under skulle bli synlige i Egypt.» Moses og Aron hadde gjort alle disse undrene foran farao. Men Herren hadde latt farao gjøre seg hard. Derfor hadde han ikke latt Israels folk dra ut av landet sitt.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
