1-4På den tjuefjerde dagen i denne måneden samlet Israels folk seg for å faste. De kledde seg i sørgeklær og strødde jord over seg som et tegn på sorg og ydmykelse. De som var av Israels folk hold seg unna de andre folkeslagene, og så begynte de å bekjenne sine synder og syndene til sine forfedre. Så ble de stående på sine plasser, mens Herren deres Guds Lovbok ble lest for dem i en fjerdedel av dagen. Den neste fjerdedelen bekjente de syndene sine, og så tilba de Herren sin Gud. Deretter gikk Josva, Bani, Kadmiel, Sjebanja, Bunni, Sjerebja, Bani og Kenani opp på plattformen til levittene og ropte med høy stemme til Herren.
5-8De sa: «Stå opp og lovpris Herren deres Gud fra evighet til evighet!» Så sa de til Herren: «Lovet være Ditt herlige navn, det kan ikke opphøyes og lovprises nok! Du alene er Herren! Du har skapt himmelen og alt som er i den, jorden og alt som er på den og havene og alt som er i dem! Du holder alt dette i live. Himmelens hær tilber Deg. Du er Herren Gud, som valgte Abram og førte ham ut av kaldeernes Ur og som ga ham navnet Abraham. Du så hans trofaste hjerte, og Du inngikk en avtale med ham for at Du skulle gi ham kanaaneernes, hetittenes, amorittenes, perisittenes, jebusittenes og girgasjittenes land. Du skulle gi det til hans slekt. Du har holdt Dine ord, for Du er rettferdig.
9-12Du så hvordan våre fedre ble ydmyket som slaver i Egypt, og Du hørte deres bønnerop ved Rødehavet. Du gjorde tegn og mirakler mot farao, mot hans tjenere og mot hele folket i Egypt. Du kjente til hvordan de undertrykte vårt folk. Du viste Din storhet og ble kjent som Den Store, slik det er i dag. Du delte havet rett foran øynene på dem, så de gikk midt gjennom havet på tørr grunn. De som forfulgte dem, kastet Du i dypet. De sank som en stein i dypt vann. Du lot en sky i form av en søyle lede Ditt folk om dagen, og om natten var søylen brennende, for å lyse opp den veien Ditt folk skulle gå.
13-14Da Du steg ned til Sinaifjellet, talte Du ned til Ditt folk fra Himmelen. Du ga dem lover, gode forskrifter og bud som skulle lede dem til et sant og rett liv. Du bød at det skulle avsettes én spesiell dag i uken der Du skulle æres – det var Din hellige sabbat. Dette gjorde du kjent for dem gjennom Din tjener Moses.
15-16Du ga dem brød fra himmelen for å stille deres sult, og Du lot det komme vann fra klippen for å slukke deres tørst. Du sa at de skulle innta det landet som Du hadde lovet at Du skulle gi dem. Men Ditt folk – våre forfedre – var et sta folk, for de valgte å ikke høre på Dine bud.
17-21De nektet å være lydige, og glemte fort alle de store undergjerningene Du hadde gjort blant dem. De var stae, og i sitt opprør mot Deg pekte de ut en leder for å vende tilbake til livet som slaver i Egypt. Men Du er Gud, klar til å tilgi, nådig og full av godhet og barmhjertighet. Du blir ikke fort sint, og Du har mye nåde for Ditt folk, for Du forlot dem ikke. Ikke en gang da de støpte seg en kalv som de tilba som en avgud og ga den ære for å ha hjulpet dem ut av Egypt – selv da forlot Du dem ikke i ørkenen. Din barmhjertighet er stor. Skysøylen fra Deg forsvant ikke, men fortsatte å lede dem om dagen. Heller ikke om natten ble den flammende søylen borte, men den fortsatte å opplyse den veien de skulle gå. Du ga også Din gode Ånd til dem for å undervise dem. Du sluttet ikke å gi dem brød fra himmelen, og de kunne fortsette å sanke manna. Du ga dem vann for å slukke tørsten sin. I 40 år holdt Du dem oppe i ørkenen. De manglet ingenting, klærne deres ble ikke slitt ut, og føttene deres hovnet ikke opp.
22-25Du ga dem kongeriker og mange folk, og delte dem opp i områder. Så inntok de landet til Sihon, Hesjbon og landet til Og, Basans konge. Du lot også folket vokse og bli mange – så tallrike som stjernene på himmelen. Du ledet dem inn i det landet som Du hadde sagt til forfedrene deres at dette folket skulle få eie. Du lot soldatene deres beseire kanaaneerne som bodde der. De måtte gi seg over. Du overga både kongene og folkene i landet i deres hender, så de kunne gjøre med dem som de ville. Ditt folk overtok sterke byer og et fruktbart land. De kom til hus som var fulle av alle slags goder og fikk ferdig utgravde brønner. De fikk vingårder, olivenplantasjer og en overflod av frukttrær. De spiste og ble mette, og folket vokste seg kraftige. De frydet og gledet seg over Din store godhet.
26-27Likevel var de trassige og gjorde opprør mot Deg. De snudde seg bort fra Din lov. De drepte Dine profeter, som prøvde å si dem sannheten og få dem til tjene Deg. De spottet sin Gud på det groveste. Derfor lot Du fiendene deres ta dem, og de opplevde stor nød. I vanskelige tider ropte de bønner til Deg. Du hørte dem fra Himmelen, og ved Din rike barmhjertighet befridde Du dem fra fiendene sine.
28-30Ikke lenge hadde de fred og ro, før de igjen gikk imot Din vilje. Derfor lot Du fiendene deres overmanne dem og få herredømme over dem. Men de ropte igjen i bønn til Deg, og Du hørte Dem fra Himmelen og reddet dem fra fiendene deres. Din godhet mot dem var stor! Du snakket til dem for at de skulle følge Din vilje og Din lov. Likevel fortsatte de å gjøre som de selv ville. De hørte ikke på Dine bud, men syndet mot Deg. For mennesket vil kjenne konsekvensene av sine handlinger. Dette folket var trassig og sta, og de ville ikke høre. Men Du hadde tålmodighet med dem i mange år. Du lot dine profeter tale til dem ved Din Ånd. Men de ville ikke høre på dem. Derfor lot du dette folket overvinnes av folkeslag fra andre land.
31-34I Din store godhet og barmhjertighet lot Du være å utrydde dem. Du forlot dem heller ikke, for Du er en nådig og barmhjertig Gud! Og nå, Du som er vår Gud, Den mektige og Den skremmende store, Du som holder avtaler og viser godhet og nåde. Du ser vi har vært gjennom mye med tanke på alt det onde som har kommet over oss, over våre konger og våre ledere, våre prester og våre profeter, våre fedre og over hele Ditt folk, fra assyrerkongens tider og helt til i dag. Men Du er rettferdig. Vi har fortjent alt det onde som er kommet over oss. Du har vist trofasthet, i motsetning til oss som har levd på tvers av Din vilje. Verken våre konger eller våre ledere, våre prester eller våre fedre, har holdt Din lov. De har heller ikke hørt på Dine bud, eller på det som profetene har formidlet fra Deg.
35-37For selv om de fikk bo i sitt eget kongerike, fikk nyte Din store godhet og utfolde seg i dette store og fruktbare landet som Du ga dem, så har de likevel ikke tjent Deg. De ville ikke slutte med sine onde gjerninger. Se bare hvordan det har gått med oss! I dag er vi slaver nettopp i det landet som Du ga våre forfedre. I det landet der du ga oss muligheten til å nyte fruktene fra alt det gode som er i det, er vi nå blitt slaver. Dette landets avlinger er blir gitt til de kongene Du satte over oss på grunn av våre synder. Du lot dem også herske over kroppene våre og dyrene våre, slik de selv finner det for godt. Å, vi er i stor nød!
38Derfor vil vi inngå en forpliktende avtale. Den skal skrives ned og underskrives av lederne våre, levittene og prestene våre.»
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
