1-3På den dagen leste de fra Moseboken mens folket hørte på, og det ble oppdaget at det sto skrevet at ingen ammonitt eller moabitt noen gang skulle komme inn i Guds forsamling, fordi de ikke hadde møtt Israels folk og gitt dem brød og vann, men hadde leid Bileam til å gå imot dem for å forbanne dem. Men vår Gud vendte forbannelsen til en velsignelse. Da israelittene hadde hørt loven, ba de folkeslagene som ikke var israelitter om å forlate dem.
Rette seg etter Guds Ord4-5Før dette hendte, viste det seg at presten Eljasjib, som var gitt myndighet over lagerhusene i vår Guds hus, og som var i nær slekt med Tobia, hadde gjort i stand et stort rom for Tobia. Der hadde de tidligere lagret hellige gaver fra avlingene, røkelse, forskjellige gjenstander, korn, fruktsaft og olje som var gitt som offergave til levittene, sangerne, portvaktene og prestene.
6-9Mens alt dette hendte, var ikke jeg, Nehemja, i Jerusalem. For i det trettiandre regjeringsåret til Artaxerxes, Babels konge, hadde jeg reist tilbake til kongen. Etter et bestemt antall dager hos ham, ba jeg kongen om anledning til å reise tilbake til Jerusalem igjen. Da jeg kom til Jerusalem oppdaget jeg at Eljasjib hadde forbrutt seg ved å la Tobia få et rom i forgården til Guds hus. Dette syntes jeg meget ille om. Derfor kastet jeg alle eiendelene hans ut av rommet. Deretter befalte jeg at rommene skulle rengjøres. Så fikk jeg på plass igjen de gjenstandene som hørte til der i Guds hus. Røkelsen og offergavene som var gitt til Herren, ble båret inn igjen.
10-12Jeg skjønte også at levittene ikke hadde fått det de skulle ha. Levittene og sangerne som hadde gjort tjeneste i Herrens hus, hadde dratt tilbake til sine egne åkrer. Derfor hadde jeg et oppgjør med forstanderne, og jeg spurte dem: «Hvorfor er oppgavene som skulle sørge for å opprettholde tjenesten i Guds hus blitt forsømt?» Jeg kalte sammen alle som skulle gjøre tjeneste i Herrens hus og innsatte dem igjen på plassene sine. Så kom hele Judas folk med tienden av kornet, mosten og oljen. Dette ble lagt i lagerhuset.
13-14Som skattmestere over lagerhuset valgte jeg presten Sjelemja og Sadok. Til å støtte dem i oppgaven valgte jeg ut levittene Pedaja og Hanan, sønn av Sakkur, sønnesønn av Mattanja. Disse mennene var kjent for å være pålitelige. Oppgaven deres var å dele ut til brødrene sine. «Husk på meg, min Gud, for at jeg gjorde dette. Ikke glem de barmhjertighetsgjerningene jeg har gjort for min Guds hus, og for tjenestene som hører til der.»
15-16I de dager så jeg at folket i Juda arbeidet ved vinpressene sine på sabbaten. De jobbet på kornåkrene sine, lesset vin, druer, fikener og all slags last på eslene sine og fraktet dette inn til Jerusalem, hvor de solgte det. Alt dette holdt de på med selv om det var sabbat – den dagen Herren hadde utropt til hviledag. Jeg advarte dem den dagen jeg så at de solgte disse matvarene. Det bodde også noen handelsmenn fra Tyros der, og de kom med fisk og alle slags varer. Dette solgte de til Judas folk og i Jerusalem på sabbaten.
17-21Da snakket jeg Judas ledere til rette. Jeg sa til dem: «Hvordan kan dere gjøre noe så ondt som å ødelegge sabbaten? Var det ikke nettopp dette forfedrene deres gjorde, og som førte til at Gud måtte la alt dette onde komme over oss og over denne byen? Når dere holder på slik gir dere Ham på nytt en grunn til å la enda mer av Hans sinne komme over Israels folk.» Straks det begynte å mørkne i Jerusalems portrom, befalte jeg at portene skulle stenges. Jeg ga befaling om at de ikke skulle åpnes før etter sabbaten. Så satte jeg ut noen av tjenerne mine ved portene. De skulle passe på at det ikke ble ført inn noen last på sabbatsdagen. Handelsmennene og de som solgte alle slags varer, overnattet nå utenfor Jerusalem både én og to ganger. Da advarte jeg dem og sa: «Hvorfor overnatter dere utenfor muren? Hvis dere gjør det igjen, må jeg bruke makt mot dere.» Fra da av kom de ikke mer dit på sabbaten, hviledagen.
22Jeg befalte levittene å gjennomføre renselsesritualet, og at de skulle gå av sted og vokte portene på sabbatsdagen, så den kunne holdes hellig. «Husk meg også for dette, min Gud. Spar meg i Din store barmhjertighet!»
23-25I de dager merket jeg meg også hvordan det sto til med de familiene der jødene hadde giftet seg med kvinner fra Asjdod, Ammon og Moab. Halvparten av barna deres snakket det språket som ble snakket i Asjdod. De kunne ikke snakke det jødiske språket, men snakket andre folkeslag sine språk. Derfor skjente jeg på dem og forbannet dem. Jeg slo noen av dem og dro dem i håret. Jeg lot dem love og sverge: «Vi skal ikke gi våre døtre som koner til andre folkeslag, og heller ikke ta noen av deres døtre til koner for de unge mennene våre eller til oss selv.» De sverget i Guds navn på dette.
26-27Syndet ikke Salomo, Israels konge, også på denne måten? Likevel var han en enestående konge. Han overgikk alle konger av alle folkeslag. Han var elsket av sin Gud, og Gud gjorde ham til konge over hele Israel. Men selv han ble påvirket av kvinnene sine som ikke tjente Herren Gud, men som tilba avguder. Han syndet sammen med dem. Skal vi da bare rolig høre på at dere fortsetter med all denne store ondskapen? Det er mangel på trofasthet mot Herren når dere gifter dere med kvinner som ikke tjener Herren Gud, men avguder!
28-31En av Jojadas sønner, øverstepresten Eljasjibs sønnesønn, var svigersønn til horonitten Sanballat. Derfor sendte jeg ham bort fra meg. «Husk på dem, min Gud, som har gjort prestedømmet urent og ikke har holdt avtalen vi hadde om prestedømmet og levittene. Jeg har rensket bort alt det som hadde med avguderi å gjøre. Jeg frisket opp hvilke forpliktelser prestene og levittene skulle ha i tjenestene sine. Jeg slo fast hvordan veden til ofringene skulle komme på plass, og hvilke bestemte tider folk skulle komme med det første de fikk fra innhøstningen av avlingene. «Tenk godt om meg, min Gud!»
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
