1-3Pris Herren, for Han er god! For Hans barmhjertighet og nåde varer evig.
La de som Herren har hjulpet mot sine fiender, prise Ham.
Han samlet folket fra landområdene omkring – fra øst, vest, nord og fra sør.
4-7Folket flakket omkring i ørkenen. De gikk på en øde vei og fant ingen by å bo i.
De var sultne og tørste og ble kraftløse både til kropp og sjel.
Da ropte de til Herren i sin nød, og Han hjalp dem i deres trengsel.
Han ledet dem inn på rett vei og ga dem en by der de kunne bo.
8-9Menneskene må prise Herren for Hans trofasthet og for de mektige tingene Han gjør for dem!
For Han lesker en tørstende strupe, og den sultne metter Han med det gode.
10-11Folket satt i mørke. De var i dødens skygge, for de var rammet av lidelser. De var fanget i sin egen synd.
De gjorde opprør mot det Gud hadde sagt, og viste avsky mot de rådene som Den høyeste ga dem.
12-13Derfor ydmyket Herren hjertene deres med hardt strev. De snublet, og det var ingen til å hjelpe dem. Da ropte de til Herren i sin nød, og Han frelste dem ut av deres lidelser.
14-15Han førte dem ut av mørke og dødsskygge og løftet av dem de tunge byrdene.
Om bare menneskene ville takke Herren for Hans trofasthet og for de mektige tingene Han gjør for dem!
16-20For Han har sprengt bronseportene og kuttet bommer av jern, likevel måtte folket lide for sine dårlige handlinger.
De hadde avsky for all slags mat, og de døde nesten før de ropte til Herren i sin nød.
Han reddet dem ut av deres trengsel.
Han sendte sitt Ord og helbredet dem.
Da ble de befridd fra sin undergang.
21-22Om bare menneskene ville takke Herren for Hans trofasthet og for de mektige ting Han gjør for dem!
La dem komme med offer til takk og med glede fortelle om hva Herren har gjort!
23-25Sjøfolkene på det store havet ser hvordan Herren arbeider og gjør under ute på dypet.
Han lar stormen komme og gjør bølgene høye.
Bølgene løfter seg mot himmelen og synker ned til dypene igjen.
26-30Menneskene blir motløse i nøden.
De raver og sjangler som om de skulle være fulle eller gale.
Men så roper de til Herren i sin nød.
Han hjelper dem.
Han demper stormen til et pust, så bølgene stilner.
Da blir de glade, for de har fått ro. Så leder Han dem til den havnen de ønsker.
31-32Om bare menneskene ville takke Herren for Hans trofasthet og for de mektige tingene Han gjør for dem!
De skal opphøye og lovprise Ham blant folkeslagene og foran hele Guds forsamling.
33-34Han gjør elvene til ørken og vannkildene til tørr grunn.
Den fruktbare landjorden blir en salt ørken på grunn av deres ondskap som bor der.
35-38Han gjør ørkenen til vanndammer og tørt land til vannkilder.
Han lar de sultne slå seg ned, bygge en by å bo i, så åkrer og plante vingårder, og få store avlinger.
Han velsigner dem, og de blir mange.
Heller ikke husdyrflokken deres lot Han minke.
39-41Når herskerne undertrykker, og folket dør ut, viser Herren sin forakt og lar stormennene flakke omkring i ødemarken. Der finnes det ikke noen vei.
Men den fattige og ydmyke hjelper Han ut av nøden, og gjør dem tallrike og trygge.
42-43De oppriktige skal se det og glede seg, de urettferdige får lukket munnen. Den som er klok, husker på dette, og de skal forstå alt det Herren gjør for dem i sin nåde.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
