1-2I det tredje regjeringsåret til Israels konge, Hosea, ble Hiskia, sønn av Ahas, konge av Juda. Han var 25 år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i 29 år. Moren hans het Abi, og hun var datter av Sakarja.
3-4Hiskia levde etter Herrens vilje og gjorde det som var rett. Han var helhjertet i sin hengivelse til Gud, akkurat som sin stamfar David. Han rev ned offerhaugene, knuste billedstøttene og hogde ned avguden Asjera. Også den kobberslangen Moses hadde lagd, knuste han i småbiter. For Israels folk hadde gitt slangen navnet Nehusjtan, og de hadde begynt å brenne røkelse for den.
5-8Hiskia stolte slik på Herren, Israels Gud, at det ikke var noen som ham blant alle kongene i Juda, verken før eller senere, for han klynget seg til Herren. Han vek ikke av, men fulgte nøye Herrens bud og lover som folket hadde fått gjennom Moses. Herren var med Hiskia, og han hadde framgang overalt hvor han gikk fram. Han gjorde opprør mot Assurs konge, og han tjente ham ikke lenger. Han la filisterne under seg helt bort til grenseområdene ved Gasa.
9-12I det fjerde regjeringsåret til kong Hiskia, dro Assurs konge, Salmanassar, opp mot Samaria og beleiret den. Da det var gått tre år, inntok han den helt. Assurs konge bortførte så Israels folk til Assur, og lot dem bo i Halak og ved Habor, Gosanelven, og i byene i Media. Dette skjedde fordi Israels folk ikke hadde hørt på det Herren deres Gud hadde sagt. De brydde seg ikke om de budene de hadde fått av Gud gjennom Moses, og ville verken høre eller gjøre etter dem.
13-16I det fjortende regjeringsåret til kong Hiskia, ble han angrepet av Sankerib, Assurs konge, som inntok byene i Juda. Da sendte Hiskia bud til Assurs konge ved Lakisj, og sa: «Jeg har syndet, dra bort fra meg! Uansett hva du pålegger meg, så vil jeg betale.» Assurs konge forlangte 9000 kilo sølv og 900 kilo gull fra Hiskia. Så ga Hiskia ham alt sølvet som fantes i Herrens hus og i skattkamrene i kongens hus. Den gangen lot Hiskia gullet bli revet av dørene i Herrens tempel, og fra de søylene som Hiskia, kongen av Juda, hadde kledd. Alt dette ga han til Assurs konge.
Sankerib spotter Herren17-18Deretter sendte Assurs konge noen høytstående herrer med en stor hær mot Jerusalem, til kong Hiskia. De dro opp, og da de hadde kommet opp til Jerusalem, stilte de seg ved vannledningen fra den øvre dammen, som var ved landeveien til vaskeplassen. Da de hadde ropt til kongen, kom Eljakim, Hilkias sønn, ut. Han hadde overoppsyn med slottet. Sammen med ham kom statsskriveren Sjebna og historieskriveren Joak, Asafs sønn, ut til dem.
19-25Da sa en av de høytstående herrene til dem: «Si nå til Hiskia at den store kongen av Assur spør hvorfor du tør og sette deg opp mot ham? Hvilken trygghet har du? Hvem stoler du på? Du snakker om planer og hvor sterk du er i kamp, men dette er bare ord. Stoler du på farao i Egypt? Han er ikke mye til støtte! Han skader dem som lener seg til ham. Men hvis dere sier til oss: ‘Vi stoler på Herren vår Gud’, da lurer vi på hvordan du, Hiskia, kunne rive ned alteret Hans. Du hadde jo sagt til Juda og Jerusalem: ‘Dere skal tilbe foran dette alteret i Jerusalem’. Derfor vil jeg oppfordre deg til å gjøre et veddemål med min herre, Assurs konge. Gjør du det, så skal jeg gi deg 2000 hester, hvis du på din side kan skaffe ryttere til dem. Hvordan skal du kunne stå imot den minste av våre soldater? Hvordan kan du stole på at du får vogner og ryttere fra Egypt? Er det ikke fordi Herren selv vil det, at jeg nå har kommet opp mot dette stedet for å ødelegge det? Herren sa jo til meg: ‘Gå opp og ta landet og ødelegg det!’»
26-29Da svarte Eljakim, Hilkias sønn, der han sto sammen med Sjebna og Joak: «Snakk til oss på arameisk, for det forstår vi. Ikke snakk til oss på hebraisk mens folket som sitter rundt om på muren hører på.» Den høytstående herren svarte: «Jeg er utsendt fra kongen av Assur og henvender meg til deres konge. Jeg snakker ikke til de lavtstående mennene som sitter på muren og som må spise sin egen avføring og drikke sin egen urin sammen med dere!» Deretter ropte han høyt på hebraisk: «Hør ordene fra den store kongen, Assurs konge! Kongen sier: ‘La ikke Hiskia narre dere, for han vil ikke kunne redde dere fra meg.
30-32La heller ikke Hiskia få dere til å stole på Herren ved å si: ‘Herren skal sannelig befri oss. Denne byen skal ikke bli gitt til Assurs konge.’ Hør ikke på Hiskia! For jeg ber dere om å betale skatt til meg og slutte fred med meg. Kom ut til meg! Da skal dere alle få spise av deres eget vintre og fikentre, og dere skal alle få drikke vann fra deres egen brønn. Slik skal det være helt til jeg kommer og tar dere bort til et land som ligner deres eget, et land med korn og ny vin, brød og vingårder, olivenlunder og honning. Dere skal leve og ikke dø. Men ikke hør på Hiskia, for han bare lurer dere ved å si at Herren skal hjelpe dere.
33-35Finnes det i det hele tatt noen folkeslag som er blitt hjulpet av gudene sine når kongen fra Assurs har angrepet dem? Hvor er gudene til Hamat og Arpad? Hvor er gudene til Sefarvajim og Hena og Ivva? Sannelig, har de hjulpet Samaria slik at jeg ikke klarte å ta dem? Ingen har fått hjelp av sine guder, og det vil dere heller ikke få når jeg skal ta Jerusalem.’»
36-37Folket tidde, for det var etter kongens befaling at de ikke skulle svare ham. Men Eljakim, Hilkias sønn, som hadde overoppsyn med slottet, statsskriveren Sjebna og Joak, Asafs sønn, historieskriveren, ble opprørte av det de hørte. I sinne rev de opp klærne sine da de fortalte Hisika hva som var blitt sagt.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
