1-5Ingen er så dristig at han våger å tirre elvens farlige dyr. Hvem kan da våge å utfordre Meg? Hvem var før Meg, så Jeg skulle skylde ham noe? Alt under himmelen hører jo Meg til. Jeg vil ikke tie stille om dens mektige kraft og dens yndige skikkelse. Hvem kan flå jordens mektig skikkelse? Den er skummel som et dyr med dobbel tanngard? Hvem kan åpne dørene til ansiktet på den? Det står skrekk av tennene dens.
6-13Den har en rad med skjold som lukker seg tett. Det ene er så tett inntil det andre at det ikke kan trenge luft inn mellom dem. De er klemt fast sammen, de griper om hverandre og kan ikke skilles. Når den nyser, blinker det i lys. Øynene dens er som morgensolens røde skjær. Brannfakler går ut av munnen, gnister av ild fyker ut. Røyk kommer opp fra neseborene, som fra en kokende gryte over brennende siv. Den har en pust som får kull til å blusse opp, og en flamme står ut av gapet på den. Styrke bor i nakken dens, og frykten skvetter foran ansiktet på den.
14-18Foldene i kjøttet på den er klemt sammen, de er som støpt og ikke til å rokke. Den har et hjerte hardt som stein, ja, så hardt som den nederste kvernsteinen. Når den hever seg, er selv de mektige redde. Når den knuser, mister de fatningen. Om sverdet skulle ramme den, får det ikke utrettet noe. Det kan heller ikke spydet, kastepilen eller lansen. Jern akter den for strå og bronse som råttent tre.
19-25Pilen fra buen kan ikke jage den på flukt. Stein fra slyngen blir som halm for den. Som halm regnes også slagklubber. Den ler mot susende kastespyd. På undersiden er den som skarpe potteskår, og den setter tydelige merker i gjørmen. Den får dypet til å koke som en gryte, den gjør havet lik en kjele der salven skummer. Det står en skinnende sti etter den, en kunne tro dypet hadde hvitt hår. Dens like finnes ikke på jorden, formet uten frykt som den er. Alt som er høyt, ser den, den er jo konge over alle stolte skapninger.»
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
