1-4Så snudde vi og dro opp langs veien til Basan. Og, Basans konge, kom ut mot oss sammen med sitt folk for å slåss mot oss ved Edre’i. Herren sa til meg: ‘Ikke vær redd for ham, for Jeg har overgitt ham og hele hans folk og hans land i din hånd. Du skal gjøre med ham som du gjorde med Sihon, amoritterkongen, som bodde i Hesjbon.’ Også Og, Basans konge, med hele hans folk, overga Herren vår Gud til oss, og vi slo dem til det ikke var noen overlevende igjen. På den tiden inntok vi alle byene hans. Det var ikke en eneste by som vi ikke tok fra dem: 60 byer, hele Argobområdet.
5-11Alle disse byene var befestet med høye murer, porter og bommer. Dessuten var det mange landsbyer. Vi utslettet alle som bodde der, men husdyrene fra byene tok vi som bytte. Slik tok vi landet fra de to amoritterkongene på østsiden av Jordan, fra Arnonelven til Hermonfjellet. Sidonierne kaller Hermon for Sirjon, og amorittene kaller det Senir. Vi tok alle byene på sletten, hele Gilead og hele Basan, helt til Salka og Edre’i, byer i riket til Og av Basan. For bare kong Og av Basan var igjen av alle kjempene. Hans kiste var av jern. Står den ikke i Rabba, hos Ammons etterkommere? Den var fire meter lang og to meter bred.
Landet øst for Jordan ble delt12-13Dette landet, som vi gjorde til vårt eget, gikk den gang fra Aroer, som er ved Arnonelven. Halvparten av Gileadfjellene og byene deres ga jeg til rubenittene og gadittene. Resten av Gilead og kongeriket til kong Og ga jeg til halvparten av Manasses stamme. Hele dette Argobområdet med hele Basan ble kalt kjempenes land.
14-17Manasses sønn, Ja’ir, inntok hele Argobområdet, helt til grensen til gesjurittene og ma’akatittene. Han ga området Basan nytt navn, Ja’irs teltbyer, som det heter til denne dag. Til Makir ga jeg Gilead. Grensen mellom rubenittene og gadittene ved området fra Gilead og helt til Arnonelven lot jeg gå midt i elven, helt til Jabbokelven. Der gikk grensen til Ammons etterkommere. Videre ga jeg rubenittene og gadittene slettelandet med Jordan som grense, fra Gennesaretsjøen og helt til østsiden av Arabasjøen, Saltsjøen, nedenfor Pisgaliene.
18-20På den tiden ga jeg en befaling til rubenittene og gadittene: ‘Herren deres Gud har gitt dere dette landet til eiendom, men dere skal hjelpe brødrene deres å innta de landområdene som de skal ha. Kle dere til kamp og dra foran brødrene deres over Jordanelven. Koner, barn og alle husdyrene kan dere la bli igjen i byene dere har fått. Når dere er ferdige med å tilkjempe dere det landet Herren deres Gud vil gi folket deres på den andre siden av Jordan, og både dere og deres brødre har kommet til tro, kan hver av dere vende tilbake til den eiendommen som dere har fått av meg.’
21-22På samme tid ga jeg Josva denne befaling: ‘Dine øyne har sett alt det Herren deres Gud har gjort med disse to kongene. Slik vil Herren gjøre med alle de landene som du skal dra gjennom. Dere skal ikke være redde for noen, for Herren deres Gud vil selv kjempe for dere.’
Moses skulle ikke få komme inn i landet23-25Da ba jeg Herren om nåde og sa: ‘Herre Gud, Du har begynt å vise meg, Din tjener, Din storhet og hvilke mektige ting Du kan gjøre. Hvor finnes det ellers en gud i himmelen eller på jorden som kan noe så mektig som det Du kan? Jeg ber Deg: La meg bli med og se det gode landet på den andre siden av Jordan, disse vakre fjellene og Libanon.’
26-29Men Herren var blitt sint på meg på grunn av dere, og Han ville ikke høre på meg. Derfor sa Han til meg: ‘Nå er det nok! Ikke snakk mer til Meg om denne saken! Gå opp på toppen av Pisga og løft blikket mot vest, nord, sør og øst! Derfra kan du se landet med dine egne øyne, for du skal ikke dra over Jordanelven. Du skal gi Josva befaling om å gjøre det. Sett mot i ham og styrk ham! For han skal lede dette folket og sørge for at de får landet.’ Vi ble deretter værende i dalen rett overfor Bet-Peor.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
