1-2Kongene som var på denne siden av Jordan, i fjellene, i lavlandet og ved hele kysten til Storhavet mot Libanon, hetittene, amorittene, kanaaneerne, perisittene, hevittene og jebusittene, samlet seg for å kjempe mot Josva og Israels folk. Alle som én ville angripe dem.
3-6Men da de som bodde i Gibeon, hørte hva Josva hadde gjort med Jeriko og Ai, la de en sleip plan. De kledde seg ut som utsendinger, og de tok noe gammelt utstyr som var revet og lappet sammen igjen, på eslene sine. De tok på seg gamle og lappede sandaler på føttene, og noen gamle klesplagg. Alt brødet de hadde med som forsyninger, var tørt og oppsmuldret. De gikk til Josva, til leiren i Gilgal, og sa: «Vi har kommet fra et land langt borte. Kan ikke vi lage en fredsavtale?»
7-11Da sa Israels menn til hevittene: «Dere bor kanskje her midt iblant oss, så hva er poenget med at vi lager en fredsavtale?» Men de sa til Josva: «Vi er dine tjenere.» Josva spurte: «Hvem er dere, og hvor kommerdere fra?» De svarte: «Vi kommer fra et land langt borte, for vi har hørt rykter om alt det Herren deres Gud gjorde i Egypt, og alt det Han gjorde mot de to amorittkongene som var på den andre siden av Jordan. Derfor ba lederne og folket vårt om at vi skulle ta med oss forsyninger og reise til israelittene. Vi skulle si at vi vil være tjenerne deres. Lag en avtale med oss nå!
12-15Landet vårt ligger langt borte. Den dagen vi dro hjemmefra, var dette brødet ferskt. Nå er det blitt gammelt, tørt og oppsmuldret. Disse vinsekkene var fulle av vin, men se på dem nå, nå er de sprukne og opprevet. Klærne og sandalene våre er blitt gamle på grunn av den lange reisen.» Da var det noen av Israels menn som smakte på noe av maten deres. Uten å be Herren om råd inngikk Josva en fredsavtale med dem på vegne av Israels folk. De fikk en avtale om at de ikke skulle drepe dem, og dette sverget høvdingene i Israel på.
16-18Tre dager senere fikk Israels folk høre at de besøkende var naboene deres, for de bodde like ved dem – bare tre dagsreiser unna. Da Israels folk kom dit til byene Gibeon, Kefira, Beerot og Kirjat-Jearim, slo ikke Israel dem ned, for høvdingene i menigheten hadde sverget ved Herren, Israels Gud, at de ikke skulle gjøre det. Hele folket klaget til høvdingene.
19-20Da sa alle høvdingene til menigheten: «Vi har sverget ved Herren, Israels Gud, at vi skal la dem leve, så derfor kan vi ikke røre dem nå. Vi kan ikke gjøre oss skyldige i avtalebrudd, slik at Herren blir sint på oss igjen.»
21-23Høvdingene sa til Israels folk: «La dem leve, men la dem bli tjenerne våre, slik de selv foreslo. La dem bli vedhoggere og vannbærere for hele vårt folk.» Så sendte Josva bud på dem og spurte: «Hvorfor har dere lurt oss og sagt: ‘Vi bor langt borte fra dere’, når dere bor nær oss? Fordi dere lurte oss, skal dere nå være forbannet. Dere skal alle være slavene våre, vedhoggere og vannbærere.»
24-25De svarte Josva: «Vi gjorde det fordi vi var livredde. Vi har fått høre at Herren din Gud befalte sin tjener Moses å gi dere hele landet og ødelegge alle de folkene som bor her. Nå er dere her, og vi ber dere om å gjøre det dere synes er godt og riktig.»
26-27Josva lot dem leve. Fra den dagen gjorde han dem til vedhoggere og vannbærere for menigheten og for Herrens alter. Slik er det fortsatt.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
