1-4Da sa Job: «Om det hadde vært mulig å veie sorgen og ulykken min, ville de veid mer enn havets sand. Derfor kom ordene mine så ubetenkt. For jeg kjenner de pilene Den Allmektige sender mot meg. Ånden min drikker av giften deres, og Guds redsler stiller seg opp mot meg.
5-7Skriker villeslet når det har gress, eller rauter oksen over fôret sitt? Sjelen min nekter å røre ved dette; det er som bedervet mat for meg.
8-10Måtte jeg bare få bønnen min oppfylt! Måtte Gud la håpet mitt gå i oppfyllelse! Skulle ønske Han ville gjøre ende på meg og knuse meg, så dette var over! Da hadde det vært min trøst. Selv om jeg ikke er skånet for voldsomme smerter, ville jeg juble, for jeg har tro på Den Helliges Ord.
11-13Hvilken styrke har jeg igjen i livet? Hva har jeg igjen for å få det forlenget? Kunne jeg vel stole på min egen styrke? Styrken min er ikke solid som steiner, og kroppen min er ikke hard som bronse! Hvordan kunne jeg vel tro at noe i meg selv skulle kunne hjelpe meg? Har jeg så mistet håpet?
14-21Hva slags venner er dere? Skulle ikke venner vise godhet mot den som er fortvilet? Skulle de ikke støtte ham, i stedet for å så tvil om Den Allmektige? Dere har sviktet meg. Det dere hadde å gi, er nå skrumpet inn til ingenting. Livet kan være vanskelig som en elv som bukter seg og holdet på å tørke ut. Når tørken setter inn, er det ikke da man trenger frodige elver? Dere, mine venner, er som bekker med vann som er tørket ut. Det er en skam, for jeg stolte på dere! I stedet for å hjelpe, påfører dere meg enda mer smerte. Det er tydelig at synet av meg, skremmer dere.
22-23Har jeg noen gang bedt dere om å gi meg noe? Har jeg spurt etter rikdommen deres eller ønsket at dere skulle bestikke noen for meg? Har jeg bedt dere om hjelp mot fiendene mine? Har dere noen gang hjulpet meg fra å bli tatt av grusomme folk?
24-26Har dere noe å lære meg, så skal jeg ti still. Hjelp meg å forstå hva jeg har gjort galt i livet. Når sannhet blir sagt, er det virkningsfulle ord. Men ordene deres er helt uten kraft! Ordene mine er fulle av fortvilelse. Er dere her for å argumentere mot meg?
27-30Jeg, som er farløs – deres egen venn – kaster dere lodd om for å finne hva jeg har gjort meg skyldig i for å fortjene dette grusomme som har hendt meg. Men nå må dere snu dere mot meg, for jeg kan ikke lyve dere rett opp i ansiktet. Jeg ber dere, slutt med anklagene deres mot meg, så dere ikke gjør dere skyldige i å synde! Anklagene stemmer ikke, for jeg har levd for Herren og har ikke gjort meg skyldig så jeg skulle fortjene denne smerten. Har jeg vel sagt uriktige ting? Har jeg ikke alltid vært opptatt av å skjelne rett fra galt, for så å gjøre det rette?
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
