Første Samuelsbok 20 - Bibelen - Guds Ord Hverdagsbibelen (Hermon Forlag)(BGO)

1-2David flyktet fra Nevajot ved Rama. Han dro til Jonatan og spurte: «Hva har jeg gjort galt mot faren din, siden han prøver å ta livet mitt?» Da svarte Jonatan: «Du skal slett ikke dø! Faren min gjør verken stort eller smått uten å fortelle meg det. Hvorfor skulle han skjule det for meg om han ville drepe deg? Han vil ikke det!»

3-6Da sa David: «Faren din har forstått hvor mye du bryr deg om meg. Jeg er sikker på at han har sagt: ‘La ikke Jonatan få vite dette, for det vil bare såre ham.’ Men så sant Herren lever, og så sant du lever, kan jeg garantere deg at det bare er et skritt mellom meg og døden.» Jonatan svarte: «Si meg hva jeg kan gjøre for deg. Uansett hva du ber om, vil jeg gjøre det.» David sa til Jonatan: «I morgen er det nymåne, og da skulle jeg sitte og spise sammen med kongen. Men la meg heller få gå og gjemme meg ute på marken. Der vil jeg være til kvelden den tredje dagen. Hvis faren din da virkelig spør etter meg, skal du si at jeg ba deg inntrengende om å få dra til min egen by, Betlehem. Der holdes det visst en årlig tilbedelseshøytid for hele slekten.

7-8Hvis han viser forståelse for dette, kan jeg ta det med ro. Men hvis han blir rasende, skal du vite at han har bestemt seg for å ta meg. Vær barmhjertig mot meg! Herren er vitne på at vi har inngått en vennskapsavtale. Men dersom jeg har gjort noe som er så ille, så synes jeg du skal drepe meg. Du trenger ikke føre meg til faren din for å få meg drept.»

9-11Men Jonatan sa: «Nei, det skal aldri hende deg at du skal bli drept! Hvis jeg får vite at faren min har bestemt seg for å gjøre deg noe vondt, skal jeg fortelle deg det.» Da sa David: «La oss se hvordan faren din reagerer på at jeg ikke spiser med ham. Men hvordan skal jeg få vite hvordan han reagerte? Jonatan sa til David: «Kom, la oss gå ut på marken!» Så gikk de begge ut på marken.

12-15Da sa Jonatan: «Herren, Israels Gud, er vårt vitne! Når jeg har forhørt meg hos faren min en gang i morgen eller i overmorgen, skal jeg få sendt en beskjed til deg. Dersom han bare vil deg vel, skal du få beskjed om det. Gjør jeg ikke det, kan Herren straffe meg både nå og i framtiden. Hvis det virkelig er slik at han er ute etter deg, skal jeg la deg få vite det, så du kan komme deg bort. Du skal få dra bort i fred. Måtte du oppleve at Herren er med deg, slik som Han har vært med faren min. Jeg ber deg, David, om å vise meg Herrens nåde. Ikke bare skal du vise godhet mot meg mens jeg lever, men måtte din slekt vise godhet mot min slekt også i tidene som kommer. Vis din godhet mot min slekt også etter at alle fiendene dine er blitt utslettet fra jordens overflate.»

16-17Slik lagde Jonatan en avtale med David og hans slekt. Jonatan fikk igjen David til å sverge på at han ville holde en slik avtale. Dette gjorde Jonatan, fordi han elsket ham. Om nødvendig, var Jonatan villig til å ofre sitt liv for David.

18-21Så sa Jonatan: «I morgen er det nymåne, og da vil det bli spurt etter deg, fordi plassen din vil stå tom. Tre dager senere skal jeg komme ned og gjemme deg der du gjemte deg sist du trodde han ville drepe deg. Bli ved steinen Esel! Jeg vil komme dit for å skyte piler på blink. Jeg skal bomme, og da må du høre hva jeg sier til gutten som skal hente pilene for meg. Dersom jeg uttrykkelig sier til gutten: ‘Se, pilene ligger på denne siden, hent dem og kom!’ kan du være sikker på at det ikke er fare i vente for deg.

22-23Men hvis jeg sier til gutten: ‘Se, pilene ligger bortenfor deg’, skal du gå din vei, for da vil Herren at du skal komme deg bort. Måtte den avtalen vi, du og jeg, har inngått med Herren selv som vitne, gjelde mellom oss til evig tid!»

24-26David gjemte seg så ute på marken. Da nymånen hadde kommet fram, satte kongen seg ned for å ha et festmåltid. Kongen satte seg på plassen sin ved veggen, slik han pleide. Jonatan satt rett overfor ham. Abner satte seg ved siden av Saul, men Davids plass sto tom. Saul sa ikke noe den første dagen. Han tenkte bare at noe hadde skjedd med David så han av religiøse grunner ikke kunne regne seg som ren og derfor ikke ville delta i måltidet.

27-29Da Davids stol sto tom også dagen etter, på den andre dagen i måneden, spurte Saul Jonatan: «Hvorfor spiser ikke Isais sønn med oss? Han var her verken i går eller i dag?» Da svarte Jonatan: «David ba meg inntrengende om å få dra til Betlehem. Han sa: ‘Jeg ber deg, la meg dra, for slekten vår holder en tilbedelseshøytid i byen. Broren min har forlangt at jeg skal være der. Vær nådig mot meg og la meg dra til brødrene mine.’ Dette er grunnen til at David ikke har spist ved kongens bord verken i går eller i dag.»

30-33Da ble Saul sint på Jonatan: «Du er like vrang og opprørsk som moren din! Tror du ikke jeg vet at du har valgt å være venn med David, Isais sønn? Du er til skam for deg selv og for moren din, som fødte deg! For så lenge David lever på jorden, vil ikke kongedømmet kunne bli ditt. Derfor skal du nå sende bud på David. Hent ham hit til meg, for han skal dø.» Jonatan spurte faren sin, Saul: «Hvorfor skulle han dø? Hva har han gjort?» Da kastet Saul et spyd etter Jonatan for å drepe ham. Da forsto Jonatan at faren hans var fast bestemt på å drepe David.

34-39Rasende reiste Jonatan seg fra bordet. Han klarte ikke å spise noe resten av den dagen. Han var full av sorg på Davids vegne og fordi faren hans hadde en slik skammelig oppførsel. Neste morgen gikk Jonatan ut på marken på den tiden han hadde avtalt med David. Han hadde med seg en liten gutt. Så sa han til gutten: «Du skal løpe og finne pilene som jeg skyter ut.» Mens gutten løp bort, skjøt Jonatan en pil langt forbi ham. Da gutten kom til stedet der pilen lå, ropte Jonatan til gutten: «Ligger ikke pilen bortenfor deg?» Jonatan ropte igjen: «Vær rask, skynd deg! Ikke stans!» Gutten som var med Jonatan, samlet så opp pilene og kom tilbake til sin herre. Men gutten skjønte ingenting av hva Jonatan holdt på med. Bare Jonatan og David forsto at han hadde sendt et budskap til David.

40-43Jonatan ga våpnene sine til gutten og ba ham bære dem inn i byen! Med det samme gutten hadde gått, kom David fram. Han la seg på kne og bøyde ansiktet sitt mot jorden tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, men David gråt mest. Så sa Jonatan til David: «Gå i fred! Vår avtale står fast siden vi begge har sverget på at vi og etterkommerne våre skal leve i fred med hverandre til evig tid.» David dro av sted, og Jonatan gikk inn i byen igjen.