1-6Etter dette forbannet Job den dagen han ble født. Han sa: «Den dagen jeg ble født, skulle ikke ha kommet. Det skulle heller ikke den dagen da det ble sagt at moren min ventet et guttebarn. Det var en trist dag, og det kan ikke forbindes noe lyst med den nå. Hadde det vært mulig, så ville jeg ønsket at den ikke hadde kommet, at den hadde blitt borte i mørket. Måtte mørke og dødsskygge kreve den tilbake! Måtte en sky legge seg over den! Min fødselsdag er en skremmende dag. Måtte mørke gripe den natten! Måtte den dagen blitt utslettet blant årets dager! Måtte den ikke være medregnet blant månedenes tall!
7-10Hadde jeg bare ikke blitt født den natten. Moren min skulle heller vært ufruktbar! Ikke noe lykkerop skulle bli hørt da jeg ble til i mors liv! Jeg skulle ønske noen hadde kunnet forbannet den dagen, slik at jeg ikke hadde blitt til. Solen skulle ikke gått opp den dagen. Kroppen til moren min skulle ikke ha blitt gravid den dagen, for da hadde jeg ikke opplevd de lidelsene jeg gjennomgår nå.
11-15Hvorfor kunne jeg ikke dødd i magen til moren min, eller ved fødselen? Hvorfor tok hun imot meg? Hvorfor fikk jeg mat ved brystet hennes? Kunne jeg ikke heller gått i døden? Dit har jo mange gått før meg – både konger og vise menn, fyrster som hadde gull og som fylte huset sitt med sølv.
16-17Eller hvorfor tok hun ikke abort? Da hadde jeg sluppet å se lyset. Ingen ville kunnet rase mot meg, og de som er ute etter meg, ville ikke hatt et mål for ondskapen sin.
18-19I dødsriket er fangene sammen i fred. De plages ikke av slavedriverens stemme, for der er slaven fri fra herren sin. Liten og stor er der.
20-23Hvorfor lar Gud det mennesket som sliter og har en bitter sjel, i det hele tatt få se dagens lys? Hvorfor fødes for så å lengte etter døden, uten at den kommer? Hva med når et menneske leter etter døden, som om den skulle være mer verd enn skjulte skatter? Eller hva med når et menneskets grav utløser jubel og glede? Hvorfor skal et menneske se lyset når dets livsvei blir stengt på alle kanter?
24-26I stedet for brød har jeg fortvilelse. Mine stønn strømmer ut som vann. For det fryktelige som jeg fryktet, er kommet over meg. Det jeg hadde angst for, har jeg nå opplevd. Jeg har ikke fred, og jeg har ingen ro. Jeg får ikke hvile, for jeg er plaget av uro.»
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
