1En undervisningssalme av Asaf.
2-3Mitt folk, hør på Min lov! Hør på det Jeg sier til dere!
Jeg vil snakke til dere i bilder og fortelle dere om det som har vært bestemt fra tidenes morgen.
Dette er hørt og kjent, for det er slik deres fedre har fortalt dere.
Dette vil dere ikke skjule for deres barn, men forkynne for de kommende generasjoner.
4-7Vi vil prise Herren og fortelle videre om Hans styrke
og om de fantastiske tingene Han har gjort.
Folk i Israel snakker om dette.
Herren har også gitt en lov til Israels folk, som Han påbød at våre forfedre skulle gjøre kjent for sine barn.
Slik skulle kommende generasjoner lære loven til barna sine, for at de igjen skulle lære dem videre til sine barn.
Slik skulle de lære å stole på Gud og ikke glemme Hans mektige gjerninger, og de skulle holde de bud Han har gitt.
8-11Da skulle de ikke bli lik sine forfedre. De var sta og trassige og sto ikke imot fristelser, derfor var de ikke trofaste mot Gud i sin ånd.
Efraims sønner var væpnede bueskyttere, men de flyktet den dagen de skulle kjempe. De holdt ikke den avtalen de hadde inngått med Gud, og de nektet å leve etter Guds bud. De glemte alt det gode Herren hadde gjort for dem, alle de under som Han hadde latt dem se.
12-16Foran øynene på deres forfedre gjorde Han under i Egypt.
Han delte havet og lot dem gå igjennom. Vannet ble stående opp som vegger.
Han ledet dem om dagen med en skysøyle og om natten med en brennende søyle.
Han lot fjellet sprekke opp slik at vannet veltet fram i ørkenen.
Slik fikk de vann i overflod. Han fikk vannet til å renne nedover som elver.
17-20Men folket gjorde den ene synden etter den andre.
I ørkenen gjorde de opprør mot Den høyeste.
De satte Gud på prøve da de krevde mat til seg selv.
Ja, de talte Gud imot og sa: «Kan Gud gi oss mat i ørkenen?»
Han slo på klippen, slik at vannet vellet fram, og elvene fløt over.
Da spurte de: «Kan Han også gi brød, og kan Han skaffe kjøtt til sitt folk?»
21-25Da Herren hørte dette, ble Han sint på Israels folk fordi de ikke trodde på Ham og ikke stolte på at Han ville redde dem.
På tross av sitt sinne åpnet Han himmelens dører og lot det regne manna over dem som de kunne spise.
Slik fikk de brød fra Himmelen. Ja, de fikk mye brød.
26-29Han lot vinden blåse fra øst og fra sør.
Dette skjedde ved Hans kraft, og Han lot det regne kjøtt over dem.
Han lot fuglene falle ned midt i leiren deres. De fikk fugler i store mengder.
Ja, det nærmest «regnet ned» fugler rundt teltene deres.
Så spiste de seg skikkelig mette, for Han ga dem det de selv hadde lyst på.
30-32De ble ikke mindre grådige av det.
Mens de fremdeles spiste, ble Gud rasende på dem, og Han drepte de kraftigste mennene blant Israels folk.
Til tross for dette syndet de enda mer, og lot seg ikke påvirke av alt det mektige som Han hadde gjort for dem.
33-35Derfor lot Han deres dager forsvinne i tomhet.
Deres år ble borte ved en katastrofe.
Da Han hadde slått noen av dem i hjel, søkte de Ham.
Da vendte de om og søkte alvorlig etter Gud.
Da husket de på at Gud, Den høyeste, var deres trygghet og deres redning.
36-38Likevel bedro de Ham og løy for Ham.
For de holdt ikke fast i troen på Ham.
De var heller ikke trofaste mot avtalen de hadde inngått med Herren.
Men Herren var full av medfølelse og tilga deres synd. Han ødela dem ikke.
Ja, Han måtte stadig oftere svelge sitt sinne mot dem og holdt raseriet tilbake.
39-41For Han husket at de bare var mennesker, de var som et pust som fyker forbi og ikke kommer tilbake.
Å, hvor ofte trosset de Ham ikke i ødemarken og ga Ham sorg i ørkenen!
De satte Gud på prøve igjen og igjen og krenket Israels Hellige.
42-48De husket ikke på hvordan Han reddet dem fra deres fiender, da Han viste sine tegn og under i Egypt, ved deres flukt på Soansletten.
Han gjorde Egypts elver til blod, og forgiftet deres bekker, så de ikke kunne drikke.
Han sendte fluesvermer inn blant dem som bet dem, og frosker som ødela for dem.
Han ga deres avlinger til gnagere og deres høst til gresshopper.
Han ødela deres vintrær med hagl og deres morbærtrær med frost.
Han overga deres husdyr til haglet og til flammende lyn.
49-51Han lot sitt brennende sinne, raseri og ødeleggende engler komme over dem. Han jevnet en vei for sin vrede, og sparte dem ikke for pest. Han drepte de førstefødte i Egypt.
52-53Men sitt eget folk førte Han ut. Han ledet dem som en hyrde leder sin flokk.
Trygt ble de ledet videre av Ham, så de slapp å være redde.
Men havet lukket seg over deres fiender.
54-56Han førte dem innenfor grensene til sitt hellige land og til sitt fjell.
Han drev også ut de folkeslagene som var der, og ga landet som en arv til Israels stammer så de kunne bo der i sine telt.
Likevel trosset de Den høyeste Gud og gjorde ikke slik Han sa.
57-62De vendte seg bort fra Gud og sviktet Ham slik deres forfedre hadde gjort før dem. De ga etter for fristelser.
De provoserte Ham til sinne med sin tilbedelse av avguder.
Da Gud hørte det, ble han rasende.
Han måtte sette Israels folk enda kraftigere på plass.
Han trakk seg bort fra dem både med sitt nærvær, med sin styrke og med sin herlighet.
Dermed fikk folket smake fiendens angrep.
De ble satt i fangenskap og ble såret av deres våpen. Han ble så sint på dem.
63-64Mennene ble drept i sin beste alder, og de unge, ugifte kvinnene fikk aldri høre bryllupssang.
Prestene deres ble drept, og enkene kunne ikke gråte.
65-69Da reagerte Herren. Med ett slo Han fiendene tilbake, og de ble slått med skam og vanære.
Han valgte ut en stamme, det var ikke Josefs stamme eller Efraims stamme.
Han valgte ut Juda stamme og bygde sin helligdom på Sions fjell, som Han elsker.
Han har lagt et fundament som varer til evig tid.
70-72Han valgte også ut David til å være sin tjener.
Han ble hentet ut av saueinnhegningene.
Fra å gjete sauer ble Han nå satt til å være hyrde for sitt folk, Israel, så de skulle få sin arv fra Gud.
Så voktet han dem med et oppriktig hjerte, og ledet dem ved sine erfarne og dyktige hender.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
