1-2Halleluja! Pris Herren, for Han er god.
For Hans nåde og godhet varer evig.
Hvem kan fortelle om de mektige ting Herren gjør?
Hvem kan forkynne om alt Han kan prises for?
3-5Velsignet er de som er opptatt av det som er rett og som alltid er rettferdige.
Herre, la meg få del i Din nåde for Ditt folk. La meg få se Din frelse og Din godhet, så jeg kan glede meg med Ditt folk.
6-7Vi har syndet. Akkurat som våre forfedre har vi falt i synd. Vi er skyldige.
Våre forfedre i Egypt forsto ikke det fantastiske Du gjorde for dem.
De husket ikke alt Du hadde gjort mot dem i Din nåde, men gjorde opprør mot Deg ved havet, Rødehavet.
8-11Likevel reddet Han dem for sitt Navns skyld, og for at Hans mektige kraft skulle bli kjent.
Derfor truet Han Rødehavet, så det delte seg opp.
Så ledet Han folket gjennom de store dyp, og de kunne gå tørrskodd over.
Han reddet dem fra farao, som hatet dem. Han hjalp dem mot fienden.
Vannet dekket over deres fiender, og ikke én av dem ble tilbake.
12-14Da trodde de Hans Ord. De sang lovprisninger til Ham.
Men det gikk ikke lenge før de hadde glemt hva Han hadde gjort for dem.
De hadde ikke tålmodighet til å vente på Herren og Hans plan, men de ble grådige der de oppholdt seg i ødemarken, og de satte Gud på prøve i ørkenen.
15-18Herren ga dem det de ba om, men lot tærende sykdom ramme dem.
Da de var i leiren, ble de misunnelige på Moses og Aron, enda det var Herren som hadde valgt dem ut til oppgaven.
De som sto i spissen for opprøret, ble slukt av jorden da den åpnet seg.
Det slo ned en flamme blant dem, og den gjorde ende på de skyldige.
19-22Så lagde de en kalv som de tilba ved Horeb.
Slik byttet de ut sin verdighet med å be til en skulptur et av dyr – et dyr som spiser gress.
De glemte Gud, sin Redningsmann, Han som hadde gjort mirakler for dem i Egypt.
Han hadde gjort mirakler for dem i Kams land, og et under så stort ved Rødehavet, at det var til å bli skremt av.
23Da de nå tilba en kalv, hadde Herren fått nok av dem.
Han ville ødelegge dem, hadde det ikke vært for Moses, Hans utvalgte tjener, som våget å stille seg beskyttende foran folket i Herrens nærvær, for å prøve å mildne Herren slik at Hans sinne kunne legge seg og folket kunne bli spart.
24-27Med sine handlinger forkastet de det herlige landet Gud ville gi dem.
De trodde ikke Hans Ord, men klaget i sine telt.
De hørte ikke når Herren talte til dem.
Derfor ville Han slå dem ned der i ørkenen, og spre dem omkring blant andre folkeslag.
28-29Folket ble med på avgudsdyrkelse. De spiste offerkjøtt som var gitt til døde.
Slik terget de Herren. De gjorde Ham sint, og det brøt ut pest blant dem.
30-32Da sto gudsmannen Pinhas fram, felte dom og ba om nåde på vegne av folket.
Pesten ble stanset.
Pinhas ble derfor regnet med blant de rettferdige, og ble et forbilde for alle slekter til evig tid.
Ved Meribas vann fortsatte de å gjøre ting som gjorde Herren sint, derfor gikk det ille for Moses.
Det var folkets skyld, men Moses var ansvarlig leder.
33-38For folket gjorde opprør mot Herrens Ånd, så Moses ble bitter og tankeløs.
De hadde ikke tålmodighet til å vente på Herren og Hans plan.
De utryddet ikke folkene som Herren ba dem om å gjøre.
I stedet blandet de seg med andre folkeslag og begynte å leve som dem.
De dyrket deres avguder. Dette ble en felle for dem.
De ofret til og med sine sønner og døtre til demonene.
De drepte de uskyldige, og ofret blodet av sine egne sønner og døtre til Kanaans avguder.
Med dette blodet førte de skam over seg selv og vanhelliget landet de bodde i.
39-42De ble skitne av disse handlingene, og slik var de utro mot Herren.
Derfor ble Herren sint på sitt eget folk,
Han følte avsky for dem.
Derfor overlot Han dem til deres fiender, som Han lot herske over dem.
Deres fiender undertrykte dem, og de ble ydmyket under dem.
43-44Mange ganger hjalp Herren dem.
Men de trosset Ham igjen og igjen ved sine handlinger, og førte på den måten seg selv i ulykke.
Likevel så Han dem når de slet i vanskeligheter.
Han hørte deres bønnerop.
45-46For deres skyld husket Han den avtalen Han hadde inngått med menneskene.
I sin store godhet husket Han sin pakt for deres skyld.
Derfor lot Han dem møte barmhjertighet fra alle dem som førte dem i fangenskap.
47-48Redd oss, Herre, vår Gud!
Samle oss sammen fra de fremmede folkene vi er spredt blant, så vi kan prise Ditt hellige navn og gi Deg ære og pris.
Lovpris Herren, Israels Gud, fra evighet til evighet!
Hele folket skal stemme i og si: «Amen!» Halleluja!
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
