1-3Da tok Job til orde: «Hvor lenge vil dere legge sorg på sjelen min og knuse meg med ord? Dere har alt hånet meg ti ganger. Dere skammer dere ikke over å gjøre urett mot meg.
4-6Hvis jeg virkelig var kommet på villspor, ville jeg selv blitt rammet. Hvis dere virkelig vil opphøye dere over meg og irettesette meg for på den måten å ydmyke meg, så skal dere vite at det er Gud som har grepet inn. Han har tatt fra meg det jeg hadde, og fanget meg i garnet sitt.
7-9Dersom jeg roper: ‘Vold!’, er det ingen som svarer. Jeg roper om hjelp, men det finnes ingen rettferdig dom. Han har satt meg fast, så jeg ikke kan komme videre. Han har gjort veiene mine mørke. Han har kledd av meg æren jeg hadde og tatt kronen av hodet mitt.
10-12Han bryter meg ned på alle kanter, så jeg til slutt bare blir borte. Håpet mitt har Han rykket opp som et tre. I tillegg har Han blitt sint på meg, og det virker som om Han ser på meg som fienden sin. Soldatene hans kommer imot meg, og de slår leir rundt huset mitt.
13-16Brødrene mine har Han jaget langt bort fra meg, og dem jeg kjenner, er blitt helt fremmede for meg. De nærmeste jeg har, er borte, og vennene mine har glemt meg. Gjestene i huset mitt og tjenestepikene mine regner meg som en fremmed. Jeg er en utlending i øynene deres. Jeg snakker til tjeneren min, men han svarer ikke. Jeg må bønnfalle ham for at han skal reagere.
17-19Min ånde byr min kone imot, og barna mine synes jeg er avskyelig. Selv guttunger forakter meg. Vil jeg stå opp, så er de frekke mot meg. Alle som jeg hadde tillit til, avskyr meg. Dem jeg elsker, har snudd seg mot meg.
20-22Nå er jeg så mager at knoklene mine er blitt synlige. Jeg er syk. Bare tannkjøttet er friskt på meg. Vær meg nådig, vær meg nådig, dere mine venner, for Gud har straffet. Hvorfor forfølger dere meg også – slik som Gud? Har jeg det ikke ille nok?
23-25Måtte bare ordene mine bli skrevet ned i en bok! Må de bli risset inn på fjellet, så de ble stående til evig tid. For jeg vet at Redningsmannen min lever, og til slutt skal Han bli synlig.
26-27Etter at huden min er revet av, skal jeg se Gud ut fra kroppen min. Det skal bli godt for meg å se Ham. Mine egne øyne skal se Ham. Å, som mitt indre lengter etter det!
28-29Hvis dere sier: ‘Hvordan skal vi forfølge ham?’, skal dere selv rammes og dø. Dere tror tydeligvis at jeg er skyld i dette. For dommen som skal felles over uretten, er straff med død. Dere skal skjønne og innse at det er en dom.»
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
