1-4Job minnet tilhørerne om sin tidligere lykke og fortsatte med visdomstalen sin: «Å, om jeg kunne hatt det slik igjen. Den gang passet Gud på meg. Da kjente jeg lyset fra Ham over hodet mitt, og ved lyset Hans kunne jeg gå i mørket. Slik hadde jeg de i mine beste manndoms dager. Da hvilte Gud med nærværet sitt i huset mitt.
5-8Da var Den Allmektige fortsatt med meg, og barna min var rundt meg. Da hadde jeg det godt, og velstand strømmet mot meg. Når jeg gikk ut til byporten og satte meg på plassen min på torget, gikk de unge mennene og gjemte seg når de så meg. De eldre reiste seg og ble stående i respekt for meg.
9-11Til og med fyrstene tidde, for de passet nøye på hva de sa når jeg var der. Mektige menn mistet munn og mæle. Tungen deres klistret seg fast i ganen. Dem som hørte hva jeg sa, velsignet meg, og den som så, vitnet etterpå om det gode jeg gjorde.
12-14For jeg befridde den fattige som ropte i nød. Jeg hjalp den farløse, som ingen hjelper hadde. Jeg hjalp ham som var på undergangens rand, slik at han lovpriste meg for det. Jeg fikk enkens hjerte til å juble av glede. Jeg var opptatt av alltid å opptre rettferdig. Rettferdigheten kledde jeg på meg som en kappe og som en lue. Slik var jeg dommer blant folket.
15-20Jeg så på vegne av den blinde og brukte bena mine på vegne av den lamme. Jeg var en far for den fattige, og jeg utforsket saken for en jeg ikke kjente. Jeg knuste kjevene på voldsmenn idet jeg rev offeret deres fra dem. Da sa jeg: ‘Jeg skal få dø i fred hjemme hos meg selv, og dagene mine skal bli like mange som sanden. Livstreet mitt fikk næring av vannet, og dugget velsignet meg i løpet av natten. Min ære ble fornyet i mitt indre, og våpnene mine lå ubrukte og nye ved min side.’
21-23Det var på meg de hørte. De tidde og de ventet. De lyttet til rådet mitt. Etter at jeg hadde sagt mitt, svarte de ikke. De tok ordene mine innover seg. De ventet på meg, slik bonden venter på regnet. Som sultne måker åpnet de munnen og tok imot ordene mine.
24-25Jeg oppmuntret dem når de ikke kunne tro. De kjente seg ikke fordømt av meg. Jeg valgte veien for dem og ledet dem. Som en konge bodde jeg midt iblant dem. Det var som en konge som er omringet av sin egen hær. Jeg var den som trøstet de sørgende.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
