1-4I den tolvte måneden, det vil si i måneden adar, på den trettende dagen, var tiden kommet for jødenes fiender. De hadde håpet å overmanne dem, men det motsatte skjedde. Jødene fikk selv overmannet dem som hatet dem og som angrep dem. I alle provinsene til kong Ahasverus samlet jødene seg i byene sine for å forsvare seg og angripe alle dem som ville prøve å drepe dem. Ingen klarte å overmanne jødene. De andre folkeslagene hadde fått en så stor respekt og frykt for dem, at de mistet motet og ga opp. Av respekt for Mordekai hjalp stormennene i provinsene og andre viktige ledere, det jødiske folket. For Mordekai var nå blitt en mektig mann i kongens slott. Ryktene om ham spredte seg utover i alle provinsene, og han ble beundret og fikk stadig mer makt.
5-10Den dagen vant jødene over alle fiendene sine. De gjorde som de ville med dem, og i borgen Susa drepte og utryddet jødene 500 menn. De drepte Parsjandata, Dalfon, Aspata, Porata, Adalja, Aridata, Parmasjta, Arisai, Aridai og Vaisata og ti sønner av Haman – han som var jødenes fiende. Men de tok ikke med seg noen verdisaker.
11-12Samme dag fikk kongen høre hvor mange som var blitt drept i borgen Susa. Kongen sa til dronning Ester: «I tillegg til de ti sønnene til Haman, har jødene drept og utryddet 500 menn i borgen Susa. Jeg har ikke tall på hva de har gjort i de andre provinsene mine. Men si meg hva du ønsker mer! Hva du enn ber om, skal det bli gitt deg. Det du ønsker, skal bli oppfylt.»
13-15Da svarte Ester: «Hvis det er i orden for kongen, så ber jeg om at jødene også i morgen skal få lov til å angripe sine fiender. Dessuten ønsker jeg at kroppene etter Hamans ti sønner skal bli hengt i tregalgene.» Så befalte kongen at dette skulle gjøres. Loven om det ble vedtatt i Susa, og de hengte Hamans ti sønner på tregalger. Neste dag drepte jødene 300 menn i Susa, men de tok ingen verdisaker.
16-17De andre jødene i kongens provinser samlet seg og også for å beskytte seg. De drepte 75 000 av dem som hatet dem, men de forsynte seg ikke av deres verdisaker. Dette hendte på den trettende dagen i måneden adar. På den fjortende dagen hvilte de ut, og de gjorde den til en dag for høytid og glede.
Purimfesten18-19I Susan kjempet jødene i to dager før de fikk en dag der de hvilte. Også der gjorde de dagen til en høytids- og gledesdag. Jødene i landsbyene, de som bodde i de byene som ikke hadde murer, feiret derfor den fjortende dagen i måneden adar. Det ble en dag med glede og fest, en høytidsdag for jødene hvor de sendte gaver til hverandre.
20-22Mordekai skrev ned alt som hadde skjedd i et brev. Dette ble sendt til jødene i alle provinsene rundt omkring, både nær og fjern. Der sto det også at jødene heretter skulle feire den fjortende dagen og femtende dagen i måneden adar hvert år. Slik skulle det feires at de disse dagene hadde fått fred fra sine fiender. Det var jo i denne måneden at sorgen hadde snudd seg til glede for dem. Sørgetiden ble til høytid. De skulle gjøre disse dagene til fest- og gledesdager, og hvert år skulle de gi hverandre gaver – også til de fattige.
23-25Jødene vedtok at de fra da av skulle ha dette som en fast skikk. Mordekai innførte ved sitt brev denne nye høytiden. For Haman hadde oppført seg som alle jøders fiende, da han hadde tenkt ut en ond plan mot jødene for å få dem utryddet. Han hadde kastet lodd for å velge en dag dette folket skulle utryddes. Men da Ester hadde nærmet seg kongen og fortalte ham hva som foregikk, befalte kongen, ved brev, at Hamans ondskap skulle ramme ham selv. Dermed ble han og hans sønner hengt i tregalgene.
26-28Et annet ord for denne loddkastingen, er ordet «pur». Derfor fikk høytiden navnet purim. Jødene fattet et vedtak om at de skulle pålegge seg selv og sine familier og alle dem som ellers ville være med, at denne høytiden skulle feires hvert år, uavbrutt år etter år. Den skulle feires på de fastsatte dagene, akkurat slik det var beskrevet. Disse dagene skulle altså huskes og markeres fra generasjon til generasjon, blant alle jødene i hver eneste provins og by. Ingen jøde skulle la være å feire purim, for at minnet om disse dagene ikke skulle bli borte.
29-32Dronning Ester og Mordekai skrev deretter, med overordnet myndighet, enda et brev, hvor de sa at purimhøytiden skulle bekreftes som lov. Mordekai sendte brev til alle jødene, til de 127 provinsene i kongeriket til Ahasverus. Dette brevet var et brev som skulle fremme fred og sannhet.
Brevene befestet purimdagene som lov, og det ble gjort slik jøden Mordekai og dronning Ester hadde skrevet. Denne loven ble lagt til de lovene som jødene allerede hadde om fastetid og klagerop. Slik ble forskriftene angående purimfesten fastslått av dronning Ester, og alt dette ble skrevet ned i en bok.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
