1-5I det ellevte året, i den tredje måneden, på den første dagen i måneden, kom Herrens Ord til meg: «Esekiel, du skal si til farao, Egypts konge, og til dem som er hos ham: ‘Hvordan vil du beskrive din storhet? Assur var som en skog av høyreiste sedertrær i Libanon med fine grener og skygger. Helt opp til kronen var grenene kraftige. De var frodige på grunn av vannet de fikk fra elver som rant rundt der de var plantet. Derfor raget de høyere enn alle trærne på marken. Grenene ble stadig flere, og kvistene ble lange, siden det var så mye vann der.
6-9Alle fugler under himmelen bygde rede i grenene, alle dyr på marken fødte sine unger under løvverket, og i skyggen av sederen bodde store folkeslag. Slik var skogen vakker og stor. Sedertrærne i Eden, Guds hage, overskygget den ikke. Sypressene hadde ikke slike grener, og lønnetrærnehadde ikke kvister som den. Ikke noe tre i Guds hage lignet trærne i denne skogen eller var så skjønn som den. Jeg, Herren, gjorde skogen vakker med en mengde grener, så alle trærne i Eden var misunnelige på den.’
10-12Derfor sier Herren Gud: ‘Denne skogen er et bilde på folkeslag som det har gått godt for. Deres velstand har gjort dem stolte, og derfor skal Jeg overgi dem i hendene på et mektig folkeslag som skal ramme dem. Jeg har drevet dem bort på grunn av deres mangel på respekt for Meg og på grunn av syndene deres. De grusomste blant folkeslagene har hogd dem ned og forlatt dem. Grenene dens har falt ned på fjellene og i alle dalene. Kvistene ligger brukne og ligger slengt ved bekkene i landet. Alle jordens folk har forlatt dem.
13-14Alle fuglene under himmelen skal bli igjen på det falne treet, og alle markens dyr skal komme til løvverket, slik at ikke noe tre ved vannene skal bli stolt av sin høyde eller løfte kronen opp blant de tykke grenene. Ikke noe tre som suger til seg vann, skal noen gang bli høyt nok til å nå opp til dem. For de er alle sammen blitt overgitt til døden, til jordens nedre deler, blant menneskenes barn, til dem som farer ned i avgrunnen.’
15-17Så sier Herren Gud: ‘På den dagen Assur fór ned til dødsriket, lot Jeg det bli sorg. Jeg dekket til dypet på grunn av den. Jeg holdt elvene tilbake, og de store vannene ble holdt igjen. Jeg kledde Libanon i sort for dens skyld, og alle trærne på marken tørket inn på grunn av dette. Jeg fikk folkeslagene til å skjelve ved braket da den falt, da Jeg styrtet Assur ned til dødsriket sammen med dem som farer ned i avgrunnen. Alle trærne i Eden, de utvalgte og beste fra Libanon, alle de som suger til seg vann, ble trøstet i jordens nedre deler. Også de fór ned til dødsriket sammen med assyrerne – til dem som var drept av sverd. Som dens støtte hadde de bodd i skyggen av den midt iblant folkeslagene.
18Med hvilket av trærne i Eden kan du sammenlignes med, Assur? Er du ikke minst like herlig og stor som dem? Likevel skal du styrtes ned til i avgrunnen sammen med trærne i Eden. Du skal ligge midt iblant de folkeslag som ikke kjenner og tjener meg – sammen med dem som er drept ved sverdet. Slik går det med farao og folket hans.’»
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
