1-2Tisjbitten Elia, en av tisjbittene som bodde i Gilead, kom til Ahab og sa: «Så sant Herren, Israels Gud, lever, skal dette skje: Jeg står foran Guds ansikt når jeg nå sier at det verken skal komme dugg eller regn de kommende årene, uten at jeg sier det.» Så talte Herren til Elia og sa:
3-7«Gå bort herfra og ta veien mot øst, og gjem deg ved Kritbekken, som renner ut i Jordan. Der skal du drikke av bekken, og Jeg har befalt ravnene å gi deg mat der.» Elia gjorde som Herren hadde sagt og dro av sted. Han holdt seg ved Kritbekken der den renner ut i Jordan, og ravnene kom til ham med brød og kjøtt om morgenen, og med brød og kjøtt om kvelden. Han drakk av bekken. Men etter en tid tørket bekken inn, fordi det ikke regnet mer i landet.
Elia og enken8-11Da talte Herren til ham og sa: «Pakk tingene dine og reis til Sarepta, som tilhører Sidon. Slå deg ned der! Jeg har befalt en enke der å forsørge deg.» Eli dro til Sarepta. Da han kom til byporten, så han en enke der som samlet ved. Han ropte til henne og sa: «Jeg ber deg, kan du hente litt vann til meg, så jeg kan få drikke?» Da hun gikk for å hente det, ropte han til henne og sa: «Ta med et stykke brød til meg også!»
12-14Da sa hun: «Jeg kan sverge ved Herren din Gud at jeg ikke har noe brød. Jeg har bare en håndfull mel i krukken min og litt olje i muggen. Nå går jeg bare her og sanker noen vedpinner, så jeg kan lage et siste måltid for sønnen min og meg. Vi skal spise det, og så skal vi dø.» Men Elia sa til henne: «Ikke vær redd! Lag først en liten kake til meg av melet, og gi den til meg! Etterpå kan du lage noe til deg selv og sønnen din. For Herren, Israels Gud sier: ‘Melkrukken din skal ikke bli tom, og oljekaret skal ikke være tørt, fram til den dagen Herren sender regn på jorden.’»
15-16Så gikk hun og gjorde det Elia sa. Dag etter dag hadde hun nok mel og olje til å lage mat til seg selv, familien sin og til Elia. Melkrukken ble ikke tom, og oljekaret ble heller ikke tomt. Det gikk akkurat slik som Herrens hadde sagt gjennom Elia.
Elia vekker opp enkens sønn17-18Etter en stund ble sønnen til kvinnen som eide huset, syk. Sykdommen hans var så alvorlig at han til slutt døde. Da sa guttens mor til Elia: «Hvorfor er du, Guds mann, kommet til meg? Er det for å minne meg om min synd, og for å la sønnen min dø?»
19-21Han svarte henne: «Gi meg sønnen din!» Elia løftet gutten opp fra fanget hennes og bar ham opp til rommet ovenpå, der han bodde. Han la gutten på sin egen seng, og så ropte han til Herren og sa: «Herre, min Gud! Hvorfor har Du latt enken som jeg bor hos oppleve denne tragedien ved at Du lar sønnen hennes dø?» Tre ganger strakte han seg ut over barnet og ropte til Herren: «Å, Herre, min Gud, jeg ber Deg, la livet vende tilbake til gutten!»
22-24Da hørte Herren på Elias bønn. Livet vendte tilbake til gutten, og han ble levende igjen. Elia bar gutten ned fra rommet sitt og ga ham til moren. Så sa han: «Se, sønnen din lever!» Da sa hun: «Nå vet jeg sikkert at Du er en Guds mann, og at de ordene Du taler fra Herren er sanne.»
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
