1-3Men folket ble oppriktig misfornøyde, og de begynte å klage. Det likte Herren slett ikke. Han hørte det og ble sint. Han lot flammer komme ned over leiren, og noen av de som var i ytterkant av leiren, ble drept av flammene. Da ropte folket at Moses skulle hjelpe dem, og Moses gikk til Herren i bønn. Han ba om nåde på vegne av folket, og da forsvant flammene. Dette stedet kalte Moses Tabera, som betyr «brann», siden Herren hadde kommet over dem med sin brann.
4-6Folkene som fulgte med dem fra Egypt, hadde nå et sterkt behov for å klage, og Israels folk ble med på gråtingen. De sa: «Hvem vil gi oss kjøtt å spise? Vi husker fisken vi spiste gratis i Egypt, og agurkene, melonene, purren, løken og hvitløken. Men nå mister vi all livsglede og energi. Det eneste vi ser av mat, er manna, manna og atter manna.»
7-9Når duggen falt over leiren om natten, falt det manna på bakken. Mannaen var som korianderfrø, og hadde farge som kvae. Folket gikk rundt og samlet mannaen. De malte den på møllesteiner eller knuste den i morteren. De kokte den og lagde kaker, og det smakte som kaker som var bakt med olje.
10-15Da Moses hørte hvordan folket gråt i familiene rundt omkring, kjente han at han ble sint. Herren ble også rasende. Da sa Moses til Herren: «Hvorfor lar du dette skje? Jeg, Din tjener, blir ulykkelig av dette. Er dette et tegn på at Du ikke vil vise Din nåde mot meg, siden problemene med hele dette folket er blitt lagt på skuldrene mine? Er de egentlig mitt ansvar? Er det jeg som er faren deres? Skal jeg bære dem på armen min og fø dem som om de var mine egne barn? Hvordan skal jeg kunne få tak i kjøtt til hele dette folket? For de gråter til meg og sier: ‘Gi oss kjøtt, så vi kan spise!’ Jeg klarer ikke å bære hele dette folket alene, for det er for tungt for meg. Hvis det er på denne måten Du behandler meg, så drep meg her og nå. Hvis jeg ikke kan få se Din nåde, så vil jeg heller dø enn å se på all denne elendigheten!»
De sytti eldste16-17Da svarte Herren: «Du skal samle 70 menn som har tillit blant folket. De skal fungere som eldste og ledere. Ta dem med til åpenbaringsteltet, så de kan stå der sammen med deg. Jeg vil møte dere der og tale til dere. Jeg vil ta av den samme Ånd som du har i ditt liv, og legge den på dem også. Så skal de bære byrden av folket sammen med deg, så du ikke må bære den alene.
18-20Til folket skal du si: Kom til Meg i bønn i morgen, så skal dere få spise kjøtt. For dere har grått så Herren hørte det, og sagt: ‘Hvem skal gi oss kjøtt å spise? Vi hadde det godt i Egypt.’ Derfor skal Herren gi dere kjøtt, så dere får spise. Dere skal ikke bare få kjøtt i én dag, to dager, fem dager, ti dager eller 20 dager. Nei, i en hel måned skal dere få spise kjøtt. Dere skal få så mye kjøtt at det tyter ut av nesen på dere og dere blir kvalme av det. Slik skal det bli fordi dere ikke verdsetter Meg, Herren, som er iblant dere. Dere har grått til Meg og anklaget Meg mens dere sa: ‘Hvorfor dro vi i det hele tatt ut av Egypt?’»
21-22Moses sa til Herren: «Her er vi 600 000 mann. Likevel sier Du at du vil gi dem kjøtt så de kan spise i en hel måned. Hvordan skal dette skje? Skal vi slakte alle dyrene og spise all fisk som finnes i havet– så de får nok mat?»
23-25Da sa Herren til Moses: «Har Jeg mistet kraften Min? Er Jeg blitt svakere? Nå skal du få se om Mitt ord skal slå til eller ikke.» Så gikk Moses til folket. Han samlet først de 70 mennene og fortalte dem hva Herren hadde sagt til ham. Så kom Herren ned til Moses og de 70 eldste, og Han talte til Moses. Herren tok av den Ånd som var over ham, og la på de 70 eldste. Da Ånden hvilte over dem, begynte de å profetere. Det var den eneste gangen de gjorde det.
26-30To av de 70 hadde ikke vært med på denne samlingen – det var Eldad og Medad. Ånden la seg over dem også, og de profeterte i leiren. Da var det en ung mann som sprang til Moses og fortalte at Eldad og Medad profeterte i leiren. Da svarte Josva, Nuns sønn, han som hadde vært Moses’ medhjelper siden han var ung: «Moses, min herre, stopp dem!» Moses sa til ham: «Er du sjalu på mine vegne? Jeg skulle heller ønske at flere hadde gjort som dem, hele folket burde fått Herrens Ånd og profetert!» Moses dro tilbake til leiren sammen med Israels eldste.
Herren sender kjøtt til folket31-32Det blåste opp en storm – den var gitt av Herren. Vinden drev vaktler, fugler, inn fra havet, og de falt ned over alt i hele leiren deres. Det var så mange fugler at det dekket et stort område – et område så stort at dersom man reiste en dag ut fra leiren – på begge sider – så ville man fortsatt finne disse fuglene. Folket begynte å samle dem sammen, og de samlet hele natten og hele neste dag. Den som samlet minst, samlet tilsvarende to fulle beholdere som hver rommet 360 liter. De strødde dem om seg rundt hele leiren.
33-35Folket heiv seg over fuglene og spiste dem på en måte som gjorde Herren rasende. Men mens de ennå hadde kjøttet mellom tennene, før de hadde tygget det, slo Herren ned mange av folket, og mange døde. Derfor ble dette stedet kalt: Kibrot-Hatta’ava, som betyr «gravsted for lysten». Her ble de døde begravet som ikke hadde klart å styre seg, men bare fulgt sin lyst. Hele folket brøt opp og fortsatte reisen til Haserot.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
