1-3En salme av David til bruk i tempelet.
Redd meg, Gud! For vannet har nådd meg til halsen.
Jeg synker ned i dyp gjørme, og jeg har ikke fotfeste.
Jeg er kommet ut på dypt vann, hvor vannstrømmen skyller over meg.
4-5Jeg er trett av å rope. Halsen min svir,
og mine øyne ødelegges mens jeg håper på hjelp fra min Gud.
Flere enn hårene på mitt hode er de som hater meg uten grunn.
De som ville ødelegge meg, er mektige.
På falskt grunnlag er de blitt mine fiender.
Selv om jeg ikke har stjålet, må jeg gi tilbake.
6-7Gud, Du kjenner meg og mine begrensninger.
Mine synder er ikke skjult for Deg.
La ikke dem som søker Din hjelp, bli til skamme på grunn av meg.
8-9For Din skyld er jeg blitt hånet, mitt ansikt er dekket med skam. Mine brødre har ikke lenger villet kjennes ved meg.
De behandler meg som en fremmed.
10-13Lengselen etter å holde Ditt hus rent, spiser Meg opp fra innsiden.
De som spotter Deg, spotter også meg.
Da jeg gråt og fastet i ydmykhet, hånet de meg.
Jeg sørget og ble et ordtak for dem.
Folk sitter som dommere og morer seg over meg. De drikker seg fulle og ler av meg.
14-16Men jeg, jeg vender meg til Deg i bønn, Herre i nådens tid.
Gud, svar meg og hjelp meg i din trofasthet!
Hjelp meg opp av gjørmen, så jeg ikke synker.
Hjelp meg bort fra dem som hater meg, og opp av det dype vannet!
Ikke la vannstrømmen skylle over meg og dypet sluke meg!
La ikke avgrunnen lukke sitt gap over meg!
17-19Svar meg, Herre, for Du er barmhjertig og god.
Snu Deg mot meg. Du har stor barmhjertighet!
Ikke skjul Ditt ansikt for meg, Din tjener, for jeg er i nød. Skynd Deg og svar meg!
Vær meg nær og fri meg ut!
Gjør meg fri – gjør det for minefienders skyld!
20-21Du vet hvordan jeg blir spottet og føler skam og vanære.
Du ser alle mine fiender.
Spotten har knust mitt hjerte, og jeg tynges av sykdom.
Jeg ventet på en som kunne ha medlidenhet, men det var ingen.
Jeg ventet på noen som kunne trøste, men fant ingen.
22-25De ville gi meg galle til mat og eddik å drikke.
La dem falle i sine egne feller. La deres velstand bli en felle for dem!
La det bli mørkt foran øynene på dem, så de ikke ser.
Måtte bena deres svikte under dem!
La dem få kjenne Ditt sinne, la Ditt brennende sinne innhente dem!
26-27La deres leir bli tom! La ingen få bo i deres telt!
For fienden forfølger ham som Du har måtte la lide, og de har glede av å fortelle om sine lidelser.
28-29La dem få kjenne hvor skyldige de er, og la dem ikke komme inn i Din evige herlighet!
La dem strykes ut av Livets Bok, og la dem ikke bli skrevet opp sammen med de rettferdige!
30-32Men jeg er elendig og lider. La meg reddes av Deg!
Gud, løft meg opp i trygghet!
Jeg vil prise Guds navn med sang, og jeg vil opphøye Ham med lovprisning.
Dette setter Herren mer pris på enn når kjøtt ofres.
33-34De ydmyke skal se detog glede seg.
Og dere som søker Gud, deres hjerter skal leve.
For Herren hører de fattige, og Han forakter ikke sine barn som er kommet i fangenskap.
35-37La himmel, jord, de store hav og alt som rører seg i dem, prise Ham.
For Gud vil redde Sion og bygge byene i Juda, så folket kan bo der og ha landet til odel og eie.
Også etterkommerne av Hans tjenere skal arve dette landet, og de som elsker Hans navn, skal få bo i det.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
