1-4Fra Israel var ung, elsket Jeg dere. Jeg sendte bud på Min Sønn at Han skulle komme fra Egypt. Men profetene ofret til Ba’alene og brente røkelse for utskårne bilder. Men det var Jeg, Herren, som lærte Israel å gå. Jeg holdt dem i armene deres. Men de forsto ikke at det var Jeg som var med dem og reddet dem. Jeg dro dem i et tau, ja, med kjærlighets bånd. For Jeg var lik dem som tar byrdene av dem. Jeg bøyde Meg ned til dem og ga dem mat.
5-7Folket skal ikke dra tilbake til Egypt, men Assur skal være kongen deres, fordi de nektet å vende om til meg. Vold med drap skal rase i Israels byer. De ødelegges fordi de ville stole på sine egne planer. Mitt folk holder fast ved avgudene sine og ved at de ikke vil søke Meg. Selv om de roper i bønn til Meg, Den Høyeste Gud, er det likevel ingen som opphøyer Meg.
8-9Hvordan kan Jeg gi dere opp, Efraim? Hvordan kan Jeg overgi Israel i fiendens hender? Hvordan kan Jeg gi deg opp som de syndige byene Adma og Sebojim? De måtte jo straffes. Mitt hjerte vrir seg i Meg. All Min medfølelse brenner varmt. Jeg skal ikke fullføre det Mitt brennende raseri har lyst til. Jeg skal ikke ødelegge Efraim igjen. For Jeg er Gud og ikke et menneske. Jeg er Den Hellige midt i blant dere. Jeg vil ikke komme med sinne.
10-11De skal følge Herren. Han skal brøle som en løve. Når Han brøler, skal Guds barn komme skjelvende fra vest. De skal komme skjelvende som en fugl fra Egypt, som en due fra Assur. Jeg skal la dem bo i sine hus», sier Herren.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
