Første Krønikebok 21 - Bibelen - Guds Ord Hverdagsbibelen (Hermon Forlag)(BGO)

Folketelling i Israel og Juda

1-3Satan ville skade Israel og lokket David til å telle Israels folk. David sa til Joab og til folkets ledere: «Tell Israels folk, fra Be’er-Sjeba til Dan. Gi meg antallet på dem, så jeg kan få vite det.» Joab svarte: «Måtte Herren gjøre sitt folk 100 ganger større enn de er nå. Men, min herre konge, er ikke hele folket dine tjenere? Hvorfor ber du egentlig om dette? For dette kan vel ikke være bra for Israels folk?»

4-5Men kong David sto fast på sitt. Derfor gikk Joab sin vei og dro gjennom hele Israel og kom tilbake til Jerusalem. Så ga Joab David summen av folketellingen i hele Israel. Hele Israel hadde 110 000 menn som kunne dra sverdet, og Juda hadde 470 000 menn som kunne dra sverdet.

6-8Men Levis stamme og Benjamins stamme telte han ikke opp, for Joab følte at det kongen hadde bedt ham om var helt galt. Herren mislikte også dette sterkt, og derfor ble Israel rammet. Da sa David til Gud: «Jeg har syndet stort fordi jeg gjorde dette. Men nå ber jeg: Tilgi meg denne synden, for jeg har oppført meg som en tosk.»

9-12Da talte Herren til Gad, Davids profet og ba ham gå til David og si at han kunne velge mellom tre forskjellige straffer. Så gikk Gad til David og sa: «Gud sier deg at du kan velger mellom tre forskjellige straffer, og valget er opp til deg. Enten kan du velge tre år med hungersnød, du kan tape for fiendene dine i tre måneder eller du kan velge tre dager med Herrens sverd og pest i landet, hvor Herrens engel skal ødelegge hele Israels landområde. Tenk nå over hvilket svar jeg skal ta med tilbake til Ham som sendte meg.»

13-15David sa til Gad: «Jeg er i stor nød. Jeg ber, la meg helst bli straffet av Herren, for Hans barmhjertighet er meget stor. Bare ikke la meg bli straffet av mennesker!» Så sendte Herren en pest over Israel, og 70 000 menn av Israels folk døde. Gud sendte en engel til Jerusalem for å ødelegge den. Men da han skulle til å ødelegge den, så Herren det og angret det onde. Han sa til engelen som ødela: «Det er nok. Slutt!» Herrens engel sto da ved treskeplassen til jebusitten Ornan.

16-17Da løftet David blikket og så Herrensengel som sto mellom jorden og himmelen. I hånden hadde han et sverd som var rakt ut over Jerusalem. David og landets ledere, som hadde kledd seg i sekkestrie som et tegn på sin anger, kastet seg til jorden. David sa til Gud: «Var det ikke jeg som befalte at folket skulle telles? Jeg er den som har syndet og gjort det onde. Jeg er dette folkets hyrde, og sauene mine har vel ikke gjort noe galt? Jeg ber Deg, Herre min Gud, la straffen Din ramme meg og familien min – men ikke slå folket Ditt.»

18-22Herrens engel befalte at profeten Gad skulle be David om å gå opp og reise et alter for Herren på treskeplassen til jebusitten Ornan. Ornan hadde også snudd seg og sett engelen. De fire sønnene han hadde med seg, hadde sprunget og gjemt seg, men Ornan fortsatte å treske hvete. David gjorde som han var blitt bedt om, og da han kom til Ornan, fikk Ornan øye på ham og gikk ham i møte. Han gikk bort fra treskeplassen og bøyde seg for David med ansiktet til jorden. Da sa David til Ornan: «Gi meg det stedet hvor treskeplassen er, så jeg kan bygge et alter for Herren. Du skal la meg kjøpe den til full pris. Gjør vi dette, kan pesten tas bort fra folket.»

23-25Men Ornan sa til David: «Bare ta treskeplassen! Min herre kongen må gjøre det som han synes er rett. Se, jeg gir deg også oksene. De kan du bruke til brennoffer, og treskeredskapene mine kan du få bruke til ved. Hveten kan du gi til grødeoffer. Jeg gir bort alt sammen.» Men kong David sa til Ornan: «Nei, jeg vil kjøpe det til full pris. Jeg vil ikke ta det som er ditt og gi det til Herren, og jeg vil ikke bære fram brennoffer som jeg ikke har betalt noe for.» Så ga David Ornan omtrent sju kilo gull etter vekten som gjaldt på stedet.

26-30David bygde et alter for Herren der. Han bar fram brennoffer og fredsoffer og ropte til Herren. Herren svarte ham fra himmelen ved å sende ild over brennofferalteret. Så sa Herren til engelen at han skulle stikke sverdet sitt i sliren. Med det samme David så at Herren hadde bønnhørt ham på treskeplassen til jebusitten Ornan, ofret han der. For det tabernakelet og alteret som Moses hadde lagd i ørkenen, sto den gangen på offerhaugen i Gibeon. Men David hadde ikke våget å nærme seg dette alteret for å gå i bønn til Herren der, for han fryktet for sverdet til Herrens engel.