1-4Så kalte Josva på rubenittene, gadittene og på halvparten av Manasses stamme. Han sa til dem: «Dere har holdt alt det Moses, Herrens tjener, befalte dere. Dere har også vært lydige mot det jeg har bedt dere om, og dere har i løpet av denne tiden aldri sviktet brødrene deres, men gjort det Herren befalte dere. Nå har Herren latt de andre stammene komme til ro, slik Han har sagt. Dra derfor tilbake til deres egne telt og til det landet som dere fikk på den andre siden av Jordan.
5-6Men pass på at dere lever etter loven og budene dere fikk av Herren gjennom Moses: Elsk Herren deres Gud, lev etter Hans vilje, gjør dere avhengig av Ham og tjen Ham av hele deres hjerte og sjel!» Så velsignet Josva dem og sendte dem hjem til landområdene deres.
7-9Halvparten av Manasses stamme hadde fått eiendom i Basan. Den andre halvparten av stammen fikk bo sammen med de andre stammene på denne siden av Jordan. Da de nå ble sendt tilbake til teltene sine, ble de velsignet av Josva med disse ordene: «Dra tilbake til teltene deres med rikdom, med mange husdyr, med sølv, gull, bronse, jern og svært mye klær. Det dere har fått med dere som krigsbytte etter alle de slagene dere har stått i, skal dere dele med de andre i stammene.» Rubens barn, Gads etterkommere og halvparten av Manasses stamme dro tilbake til det landet de hadde fått utdelt på den andre siden av Jordan. De dro fra resten av Israels folk som var ved Sjilo, som er i Kanaans land. Selv skulle de til Gileadlandet, for det var dette landet de hadde fått slik Herren hadde sagt gjennom Moses.
Et alter ved Jordan10-15Da de kom til Jordan i Kanaans land, bygde Rubens stamme et stort og ruvende alter sammen med Gads stamme og halvparten av Manasses stamme. Da Israels folk fikk høre om at stammene på andre siden av Jordan hadde bygd et alter, samlet de seg i Sjilo for å gå til krig mot dem. De sendte først én delegasjon ledet av Pinhas, presten Elasars sønn, for å snakke med Rubens, Gads og halvparten av Manasses stamme. I denne delegasjonen var det ti ledere i Israel, én leder og overhode fra hver av Israels ti stammer. Da de kom på andre siden av Jordan, sa de til dem som hadde bygd alteret:
16-17«Hva slags forræderi har dere begått mot Israels Gud ved at dere har bygd dere selv et alter? Gjør dere opprør mot Herren? Var det ikke ille nok med den synden vi gjorde ved Bet-Peor? Den hendelsen er fortsatt en skamplett for oss, og den førte til at det kom en ødeleggende pest over oss.
18-20Vil dere vise i dag at dere ikke lenger vil følge Herren? Gjør dere opprør mot Ham, så skal raseriet Hans bryte løs over oss alle i morgen. Kan dere ikke leve for Herren på de landområdene dere har fått, så bør dere flytte over til vår side av Jordan og få dere en eiendom blant oss. Der står Herrens telt med lovkisten. Ikke gjør opprør mot Herren og mot oss ved at å bygge et eget alter i tillegg til det alteret som vi bruker til Herren vår Guds alter. Begikk ikke Akan, Serahs sønn, forræderi med å skjule noe bannlyst? Ble ikke Guds sinne rettet mot hele Israels folk? Akan var ikke den eneste som måtte dø for sin synd.»
21-26Rubens, Gads og halvparten av Manasses stamme som hadde bygd det store alteret, sa da til lederne for Israels hæravdelinger: «Gud er Herren! Han er den eneste Herre og Gud. Han vet hvorfor vi gjorde dette. Dersom det er opprør eller forræderi mot Herren, får dere straffe oss og la Herren selv kreve at vi gjør opp for oss. Men Herren vet at det ikke var ment på den måten. Vi bygde det for å bære fram brennoffer eller det vi ville ofre, fra markens avlinger. Vi ville ofre fredsoffer på det. Sannelig gjorde vi det av ærefrykt for Gud, og det var en god grunn. I kommende tider vil kanskje deres etterkommere si til våre etterkommere: ‘Hva har dere med Herren, Israels Gud å gjøre? For Herren har satt Jordan til grense mellom dere og oss. Dere har ingen del i Herren.’ På den måten kunne deres etterkommere få våre etterkommere til å slutte å vise Herren troskap og respekt. Det var for å fortsette med gudstjenestene våre at vi bygde dette alteret for Herren.
27-30Vi ville vise at vi vil tjene Herren, slik at ikke deres etterkommere skal kunne si til våre etterkommere: ‘Dere er ikke en del av Guds folk.’ Derfor sa vi: ‘Her er etterligningen av Herrens alter, som forfedrene våre lagde.’ Det er et vitne mellom dere og oss at vi fortsatt vil tjene Herren. Vi hadde på ingen måte tenkt å gjøre opprør mot Herren og vende oss bort fra Ham i dag.» Da presten Pinhas og resten av Israels folk med dets hær hørte disse ordene, syntes de godt om det.
31-34Så sa Pinhas, sønn av presten Elasar, til dem: «I dag kan vi kjenne at Herren er midt iblant oss, for dere har ikke begått forræderi mot Herren. Det var enda godt, for da vil ikke Herren bli rasende på folket.» Så dro både presten og lederne for de ti stammene med hærene sine tilbake til Kanaans land. Da resten av Israel fikk høre dette, ble de glade, og de lovpriste Gud, og det var ikke mer snakk om å gå imot dem som bodde på andre siden av Jordan. De ga alteret dette navnet: «Et vitnesbyrd om at Herren er Gud.»
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
