1-3Filisterne samlet hærene sine i Soko i Juda for å gjøre seg klare til kamp. De slo leir mellom Soko og Aseka, i Efes Dammim. Saul og Israels menn var også samlet, og de slo leir i Terebintedalen, der de gjorde seg klare til å kjempe mot filisterne. Filisterne sto på et fjell på den ene siden av dalen, og israelittene sto på fjellet på den andre siden av den samme dalen.
4-7Filisterne sendte ut en kjempestor soldat, som utfordret israelittene. Han ville gå i tvekamp med en israelsk soldat. Filisternes kjempe het Goliat, han var fra Gat, og han var nesten tre meter høy. På hodet hadde han en bronsehjelm, og på kroppen hadde han en tung brynje. Ellers hadde han skinner av bronse som dekket beina. Han bar et bronsespyd mellom skuldrene på ryggen, og både spydet og spissen på det var blytungt. Goliat var enorm både i utseende og i styrke. Foran ham gikk det en soldat som bar skjoldet hans.
8-11Han sto fram og ropte over til israelittenes hær: «Hvorfor har dere kommet for å sloss? Jeg er filister, og dere er Sauls slaver. Velg ut en mann blant dere og la ham sloss mot meg! Hvis han er i stand til drepe meg, skal vi, filisterne, være deres slaver. Men hvis jeg vinner over ham og dreper ham, skal dere være våre slaver og tjene oss. I dag utfordrer jeg dere, Israels soldater. Tør dere sloss mot meg?» Da Saul og Israels folk fikk høre hva Goliat hadde sagt, ble de forskrekket og veldig redde.
12-15Efratitten Isai fra Betlehem i Juda var blitt en gammel mann under Sauls regjeringstid. Han hadde åtte sønner. De tre eldste sønnene Eliab, Abinadab og Sjamma hadde dratt av sted for å kjempe for Saul i krigen mot filisterne. David var den yngste av Isais åtte sønner. Han spilte harpe for Saul, men var også fra tid til annen hjemme hos faren sin for å gjete sauene.
16-19Filisteren Goliat trådte fram både morgen og kveld med sin utfordring til tvekamp. Slik holdt han på i 40 dager. Da ba Isai sin yngste sønn, David, om å løpe av sted til israelittenes leir for å gi ti brød til brødrene hans, som lå der i beredskap. Han skulle også ta med ti ostestykker til lederen for hæren på 1000 menn. David skulle bringe brødrene en fredshilsen fra faren. Deretter skulle han komme tilbake med nyheter om Saul og israelittene som kjempet mot filisterne i Ela-dalen.
20-23David gjorde som han var blitt bedt om. Han overlot sauene til en gjeter, og morgenen etter sto han tidlig opp og samlet alt det han skulle ha med. Deretter dro han av sted mot soldatleiren. Han kom til leiren akkurat da hæren var på vei til å stille seg opp for å rope krigsropet. Filisterne og israelittene sto oppstilt mot hverandre. David skyndte seg å avlevere maten til den som var matansvarlig. Så løp han for å finne brødrene sine for å hilse dem fra faren. Mens han snakket med dem, kom filisteren fra Gat, Goliat, fram igjen. Enda en gang utfordret han til tvekamp, med de samme ordene som før. Nå fikk også David høre det.
24-27Frykt overmannet alle Israels menn ved synet av Goliat. De rømte bort fra ham og var skikkelig redde. En av dem sa: «Har dere sett hvordan denne mannen kommer fram og latterliggjør folket vårt? Nå har kongen utlovet en belønning til den som dreper ham. Den mannen vil kongen belønne med store rikdommer, og han vil gi ham sin datter. I tillegg skal hans fars familie slippe å betale skatt.» David spurte mennene rundt seg: «Hva vil skje med ham som dreper denne filisteren, og slik tar bort skammen som ligger over folket vårt? Hvem tror han at han er, denne filisteren? Hvordan våger han å håne folket til Den Levende Gud?» Mennene rundt David gjentok belønningen for å drepe Goliat.
28-31Eliab, Davids eldste bror, ble provosert over det David sa til de andre soldatene. Han ble sint på David og sa: «Hvorfor kom du? Hvem passer sauene for deg i ødemarken? Jeg vet hvor urealistisk og overmodig du kan være. Du har vel glede av å se oss kjempe her i krigen, så ond er du!» Men da sa David: «Hva har jeg gjort nå? Er det ikke lov å si noe?» Davids ord spredte seg blant soldatene og nådde til slutt fram til Saul. Han sendte bud på David.
32-33Da sa David til Saul: «Ingen av mennene må miste motet på grunn av Goliat. Jeg, tjeneren din, vil gå og kjempe mot denne filisteren.» Saul sa til David: «Det er du ikke i stand til. Du er bare en ungdom, og han er en erfaren soldat. Han har kjempet i krig siden han var ung.»
34-37Men David sa til Saul: «Jeg har vært gjeter for sauene til faren min. Da løve eller bjørn kom og tok et lam fra flokken, sprang jeg etter den og slo det store dyret. Deretter befridde jeg lammet fra kjeften på den. Hvis den reiste seg mot meg, tok jeg den i ragget, slo den og drepte den. Jeg har drept både løve og bjørn, og det vil jeg også gjøre med denne gudsfornektende filisteren. Han driver jo med latterliggjøring og fører skam over Den Levende Guds menn. Skulle ikke Herren, Han som har befridd meg fra løvens og bjørnens angrep, fri meg fra denne filisteren?» Da sa Saul til David: «Gå! Herren skal være med deg.»
38-39Så kledde Saul sin egen rustning på David. Da David hadde fått på seg hele rustningen og prøvde å gå – for han hadde ikke prøvd den før – gikk det ikke. Da sa David til Saul: «Dette er for uvant for meg, jeg kan ikke gå med dette.» David tok så rustningen av seg igjen.
40-42Han tok heller staven sin i hånden. Så valgte han ut fem glatte steiner fra bekken og la dem i gjetervesken sin. Deretter tok han slyngen sin i hånden og gikk mot filisteren. Goliat kom stadig nærmere David, og foran ham gikk mannen som bar skjoldet. Da Goliat så seg rundt og fikk se David, syntes han at motstanderen så latterlig ut, for han var bare en ungdom. Han var rødkinnet og pen å se på.
43-44Så sa Goliat til David: «Er jeg en hund, siden du kommer mot meg med kjepper?» Goliat forbannet David og sa til ham: «Bare kom hit til meg, så skal jeg gjøre deg til fuglemat.»
45-47Da svarte David: «Du kommer mot meg med sverd, med spyd og kastespyd. Men jeg kommer mot deg i navnet til Hærskarenes Herre, Han som er Gud over Israels hær, og som du gjør narr av. I dag skal Herren la meg vinne over deg, for jeg skal slå deg ned og hogge hodet av deg. Du skal bli til fuglemat, slik at alle mennesker skal innse at Israel har en mektig og levende Gud. Det skal bli synlig for alle som er her, at Herren ikke er avhengig av sverd eller spyd for å redde folket sitt i kamp. Herren skal la oss vinne over dere.»
48-51Da Goliat nærmet seg David, skyndte David seg. Han sprang fram, stakk hånden i vesken sin og tok fram en stein. Han slynget den ut og traff Goliat i pannen. Steinen gikk dypt inn i pannen hans, og så falt han framover med ansiktet mot jorden. Slik vant David over filisteren med en slynge og en stein, uten å bruke sverd. David løp deretter bort og stilte seg over Goliat. Han tok tak i sverdet hans, dro det ut av sliren og drepte ham. Så hogg han hodet av ham med hans eget sverd. Da filisterne så at kjempen deres var død, la de på flukt.
52-54Da rykket Israels hær fram og satte i et krigsrop. De forfulgte filisterne helt til inngangen av dalen og portene i Ekron. Det lå falne filistere langs veien til Sja’arajim, og til og med så langt som til Gat og Ekron. Så dro Israels menn tilbake, og de plyndret leiren til filisterne. David tok med seg hodet til Goliat til Jerusalem, men rustningen hans tok han med seg hjem.
55-58Da Saul så at David gikk ut mot filisteren, sa han til Abner, sin øverstkommanderende for hæren: «Hvem er denne ungdommen sønn av?» Abner sa: «Det vet jeg virkelig ikke.» Da sa Saul: «Finn ut hvem han er.» Da David kom tilbake etter å ha drept Goliat, tok Abner ham med til Saul. David sto foran Saul med hodet til Goliat i hånden. Saul spurte: «Hvem er du sønn av, unge mann?» Da svarte David: «Jeg er sønn av tjeneren din Isai, som bor i Betlehem.»
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
