1-2Det er et onde som jeg har sett under solen, og det hviler tungt på menneskene: Det er når en mann som Gud gir rikdom, skatter og ære – så han ikke mangler noe av alt det han ønsker seg – ikke får nyte godt av det, men en fremmed nyter av det i stedet, da blir det meningsløst og tomt.
3-4Om en mann hadde fått 100 barn og levd i mange, mange år uten å kjenne lykken, og ikke fått en fin grav, da var det bedre for ham å dø ved fødselen. Livet hans hadde vært meningsløst og mørkt; han ville ikke ha skapt seg noe navn, men endt i glemselen.
5-6Selv om det dødfødte barnet ikke har sett solen eller vet noen ting, så har det mer fred enn den levende. Om han skulle leve i tusenvis av år uten glede og lykke, da var det jo meningsløst. Ender ikke alle mennesker i graven?
7-9Mennesket strever alltid for maten, men uten tilfredshet i sitt indre. For hvilken fordel har den kloke framfor den ukloke? Hva hjelper det en fattig stakkar om han vet hvordan han skal skikke seg blant menneskene? Det er bedre å sette pris på det en har, enn å jage etter velstand. Dette er meningsløs tomhet og jag etter vind.
10-12Alt som er skapt, har Gud allerede i begynnelsen nevnt ved navn; det er bestemt fra første stund. Mennesket kan ikke forhandle med Gud om sin framtid. Hva hjelper det? Ordene blir meningsløse. Hvem kjenner alle dagene i sitt tomme liv, så de kan leves på beste måte? De fyker forbi som en skygge. Hvem vet hva som hender i framtiden?
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
