Fjerde Mosebok 14 - Bibelen - Guds Ord Hverdagsbibelen (Hermon Forlag)(BGO)

Israel nekter å dra inn i Kanaan

1-4Folket ble redde og ropte i fortvilelse. De klagde og gråt hele den natten og ropte til Moses og Aron: «Om vi bare hadde dødd i Egypt eller i denne ørkenen! Har Herren ledet oss til dette landet, bare for å bli drept her og at konene og barna våre bli tatt som bytte? Var det ikke bedre for oss å dra tilbake til Egypt?» Så sa de til hverandre: «La oss velge oss en leder og dra tilbake til Egypt!»

5-10Da falt Moses og Aron ned foran hele forsamlingen med ansiktet mot jorden. Da reagerte Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn. De rev klærne sine i fortvilelse og sa til folket: «Vi var også der og så dette landet. Det er et utrolig godt land. Dersom Herren vil at det skal gå godt for oss, så vil Han lede oss inn i dette landet og gi det til oss. Dette er et land så godt at det flyter over av alt det gode dere kan drømme om. Dere må for all del ikke gjøre opprør mot Gud. Vær ikke redde for innbyggerne, for de vil være et lett bytte for oss. Hva skal beskytte dem, når Herren er med oss? Ikke vær redde for dem!» Folket reagerte med sinne og ville steine Josva og Kaleb, men da kom Herren til dem – Han viste seg for hele folket der i åpenbaringsteltet.

Moses går i forbønn for folket

11-19Da sa Herren til Moses: «Hvor lenge vil dette folket forakte Meg? Og hvor lenge vil de la være å tro på Meg, tross alle tegnene Jeg har gjort blant dem? Jeg vil slå dem med pest og ta fra dem arven og gjøre deg til et folk som er større og mektigere enn dem.» Moses svarte: «Dersom du dreper dette folket, vil egypterne få høre om det. Ved hjelp av Din makt er dette folket sluppet ut av Egypt. Ryktene vil spre seg til dem som bor i dette landet. Det de nå har hørt, er hvordan Du, Herren, er midt iblant dette folket, og viser Deg for dem ansikt til ansikt, og at Din sky står over dem og leder dem som en skysøyle om dagen og i en ildsøyle om natten. Hvis Du dreper dette folket som én mann, vil alle folkeslagene som har hørt alt dette gode om deg, si: ‘Fordi Herren ikke klarte å føre dette folket inn i landet Han ville gi dem, har Han slaktet dem ned i ørkenen.’ Men nå – jeg ber Deg – Vis heller Din mektige kraft slik Du selv tidligere har sagt: ‘Herren er ikke snar til å bli sint, men viser villig sin store nåde. Han tilgir menneskers feiltrinn og synder. Men Han lar ikke den skyldige slippe straff, men straffer barna i tredje og fjerde ledd for forfedrenes synd.’ Jeg ber Deg: ‘Tilgi dette folket! Vis Din store nåde og tilgi oss, slik Du har tilgitt dette folket hele veien fra Egypt og helt til nå.’»

20-23Da sa Herren: «Siden du ber om det, vil jeg tilgi! Men så sant Jeg lever, skal Jeg fylle hele jorden med Min herlighet. For alle disse mennene som har sett Min herlighet og tegnene Jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, har satt Meg på prøve disse ti gangene uten å høre på Meg. Derfor skal de sannelig heller ikke få se det landet Jeg har lovet deres forfedre. Ingen av dere som viste forakt for Meg, skal få se det.

24-25Men fordi det er en annen ånd i Min tjener Kaleb og han har fulgt Meg trofast, vil Jeg føre ham inn i det landet han kom inn i, og la hans etterkommere få arve det. Nå bor amalekittene og kanaaneerne i dalen. I morgen skal dere snu og legge ut i ørkenen langs veien mot Rødehavet.»

Herrens straff over de ulydige

26-32Herren sa til Moses og Aron: «Hvor lenge skal dette onde folket holde på med å klage over Meg? Jeg har hørt hvordan de syter og klager. Dere kan si til dem at det de frykter, kommer til å skje: I ørkenen skal dere som klaget til Meg, dø – alle dere som ble mønstret fra 20 år og oppover. Dere skal sannelig ikke komme inn i det landet Jeg lovet dere. Bare Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn, skal få oppleve det sammen med barna deres, dem dere var redde skulle bli tatt som bytte. Disse skal få komme inn og få kjenne landet dere forkastet.

33-35Deres folk skal være gjetere i ørkenen i 40 år. De må bære straffen for deres manglende trofasthet, helt til likene deres blir borte i ørkenen. I 40 dager utforsket dere landet, derfor skal dere bære skylden i 40 år, ett år for hver dag. Dere skal få kjenne at Jeg er mot dere. Dette kommer Jeg, Herren, sannelig til å gjøre. Siden dere ikke trodde på meg, skal dere dø i denne ørkenen.»

36-38De mennene som Moses hadde sendt ut for å utforske landet, og som kom tilbake med så dårlige rapporter at hele folket vendte seg mot Gud, døde i pest der rett foran Herren. Josva og Kaleb fikk leve.

Folket vil dra, men blir slått tilbake

39-43Moses fortalte videre til folket det som Herren hadde sagt til ham, og de sørget dypt. Neste morgen sto folket tidlig opp og gikk opp mot toppen av fjellet og sa: «Her er vi, og vi vil dra opp til det stedet Herren har lovet oss, for vi har syndet.» Men Moses sa: «Hvorfor går dere nå imot det som Herren har befalt? Det vil ikke lykkes å dra inn i landet uten Herrens velsignelse. Ikke dra opp dit. Dere kommer til å bli slått ned av fiendene deres. For amalekittene og kanaaneerne er der foran dere, og dere kommer til å dø under sverdene deres fordi dere har snudd ryggen til Herren, og derfor vil ikke Herren være med dere.»

44-45Men de var trassige og dro likevel opp mot fjelltoppen. Kisten med budene, paktens ark, ble ikke flyttet på, og Moses forlot heller ikke leiren. Amalekittene og kanaaneerne som bodde på fjellet der, kom ned og overmannet dem. De ble knust, og noen flyktet da til Horma.