1-3Josva sendte ut to menn for å speide ut landet i all hemmelighet. Han sa: «Gå av sted og se på landet. Se særlig på Jeriko.» Så gikk de. Da de kom til den prostituerte kvinnen Rahab, tok de inn i huset hennes. Kongen av Jeriko fikk vite om det av noen som sa til ham: «Se, noen menn fra Israels folk er kommet hit i natt for å sjekke ut landet her.» Da sendte kongen i Jeriko en befaling til Rahab: «Send ut de mennene som er kommet til deg, for de er kommet for å ta landet vårt.»
4-5Men Rahab gjemte de to mennene og sa: «Ja, mennene kom til meg, men jeg vet ikke hvor de kom fra. Da det ble mørkt og porten skulle stenges, gikk de herfra. Hvor mennene gikk, vet jeg ikke. Hvis dere skynder dere og setter etter dem, så tar dere dem kanskje igjen.»
6-7Hun hadde tatt mennene med opp på taket og gjemt dem under linhalmen som lå utover. Mennene som hadde spurt etter speiderne, satte etter dem mot vadestedene ved Jordan. Straks de var ute av porten, ble den lukket igjen.
8-11Før de gikk og la seg, kom hun opp til dem på taket og sa til dem: «Jeg vet at Herren har gitt dere dette landet. Alle som bor her, er lamslått av skrekk ved tanken på å møte dere. For vi har hørt hvordan Herren delte Rødehavet rett foran dere da dere kom ut av Egypt. Det er også kjent det dere gjorde med de to amorittkongene på den andre siden av Jordan, Sihon og Og. Vi har hørt hvordan dere ødela dem fullstendig. Da vi hørte alt dette, ble vi motløse. Ingen tør å gå imot dere, siden Herren er med dere. Han som er Herre både der oppe i Himmelen og her nede på jorden, er deres Gud og Herre.
12-13Jeg vil derfor nå be dere om å sverge, ved Herren selv, at dere skal vise barmhjertighet mot meg og familien min. Jeg har jo vist barmhjertighet mot dere. Gi meg et sikkert tegn på at dere vil spare faren, moren, brødrene og søstrene mine og alle som tilhører dem, fra døden!»
14-16Da svarte mennene: «Vi garanterer at vi vil beskytte dere med vårt eget liv dersom ingen av dere røper ærendet vårt. Når Herren har gitt oss landet, skal vi sannelig vise barmhjertighet mot deg og dine.» Huset hennes lå ved bymuren, så hun firte deretter mennene ned med et tau gjennom vinduet. Hun sa til dem: «Kom dere opp i fjellet, så de som forfølger dere, ikke skal treffe på dere. Gjem dere der i tre dager, helt til forfølgerne har kommet tilbake. Etterpå kan dere gå deres vei.»
17-21Da sa mennene til henne: «Vi kan bare holde løftet vi har gitt deg, dersom du gjør det vi nå sier til deg: Når vi kommer for å ta landet, må du ha bundet denne mørkerøde snoren i det vinduet du firer oss ned fra. Dersom familien din skal være beskyttet, må de alle være samlet i huset ditt. Alle som beveger seg på utsiden, risikerer å bli drept, og da er det ikke vår skyld. Men om noen i huset ditt blir angrepet, skal vi stilles ansvarlig for det. Hvis du røper oss, skal vi være løst fra dette løftet, som du fikk oss til å gi.» Da sa hun: «Slik skal det være.» Så sendte hun dem av sted, og de dro sin vei. Deretter bandt hun den mørkerøde snoren i vinduet.
22-24De gikk opp i fjellet, og der ble de i tre dager inntil forfølgerne deres var tilbake i Jeriko. De hadde lett etter dem overalt uten å finne dem. Da gikk de to mennene ned fra fjellet og over elven. De dro tilbake til Josva og fortalte ham om alt det som hadde hendt dem. De sa til Josva: «Sannelig, Herren har gjort det lett for oss å ta dette landet, for alle som bor der, er lamslått av skrekk. De frykter oss.»
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
