1-5Den dagen sang Debora og Barak, Abinoams sønn, denne sangen:
«Hør, dere konger! Legg øret til, dere fyrster!
Hør, fordi folket vil gi seg hen til Herren, lov Herren!
Jeg, jeg vil synge til Herren.
Jeg vil lovsynge Herren, Israels Gud.
Herre, da Du gikk ut fra Se’ir, skalv jorden. Slik gikk det da Du skred fram fra Edoms mark og regnet pøste ned fra himmelens skyer.
Fjellene i Sinai smeltet i Herrens nærvær.
6-7I Sjamgar og Jaels dager lå landeveiene øde, og de reisende gikk langs krokete sideveier.
Israel krigere var ikke synlige.
De var borte, helt til jeg, Debora, sto fram som en mor for Israels folk.
8-10De valgte seg nye guder.
Så ble det uenighet blant folk.
Ikke et skjold eller et spyd var å se blant de 40 000 israelittene.
Mitt hjerte slår for Israels høvdinger.
De ofret seg selv sammen med folket. Lov Herren!
Syng, dere som rir på hvite eselhopper!
Syng, dere som sitter i dommerkapper!
11-12Nå skal det på ny fortelles om Herrens rettferdige handlinger.
Historiene skal nå spre seg langt bortenfor slagmarken.
Ved vanningsstedene skal det fortelles om Hans rettferdighet.
Det skal snakkes om hvordan Han handletmot krigerene sine i Israel.
Da går Herrens folk ned til portene.
Våkn opp, våkn opp, Debora! Våkn opp, våkn opp, syng en sang!
Reis deg, Barak, og før dine fanger bort, du Abinoams sønn!
13-14Så kom den lille resten ned.
Folket reiste seg mot de fornemme.
Herren kom og hjalp mot de mektige.
Fra Efraim kom de som hadde sine røtter i Amalek.
Etter deg, Benjamin, med dine folk, kom ledende høvdinger ned fra Makir og fra Sebulon.
15-17Jissakars fyrster fulgte med Debora.
Det gjorde Jissakar og Barak også.
Under hans myndighet ble de sendt ned i dalen.
Blant Rubens hæravdelinger rådet stor besluttsomhet.
Hvorfor ble du sittende blant saueinnhegningene for å høre fløytelyden?
Rubens hæravdelinger spør hverandre inderlig til råds.
Gilead ble igjen på den andre siden av Jordan, og hvorfor ble Dan værende på skipene?
Var han uberørt av det som holdt på å skje?
Asjer forble ved havets strand og holdt seg ved elvenes innløp.
18-19Sebulons folk våget sine liv.
De risikerte døden på slagmarken.
Det samme gjorde Naftalis slekt.
Kongene kom, og han kjempet.
Ved Megiddos vann kjempet ogsåkongene fra Kanaan i Ta’anak.
De tok ikke noe sølv som krigsbytte.
20-22Fra himmelen kjempet de.
Stjernene kjempet i sine baner mot Sisera.
Vannflommen, fra den eldgamle elven fra Kisjon, skylte dem bort.
Å, min sjel, gå fram med styrke!
Så tordnet hestenes hover i galopp.
23-27‘Forbann Meros!’ sa Herrens Engel.
‘Forbann inderlig dem som bor der, og som ikke hjalp til da Herren kjempet mot de mektige.’
Velsignet er Jael blant kvinner, kenitten Hebers kone.
Velsignet er hun som bor i telt.
Da kong Sisera ba om vann, ga hun ham melk.
Hun kom med fløte i en nydelig bolle.
Hun rakte hånden sin mot teltpluggen og sin høyre hånd mot arbeiderens hammer.
Hun gjennomboret hans hode og knuste det.
Livløs lå han ved hennes føtter.
28-30Siseras mor ventet på sin sønn.
Hun så gjennom vinduet og ropte med skjærende stemme:
‘Hvorfor går det så lenge før jeg kan høre lyden av hjulene fra hans vogn? Hvorfor drøyer det så lenge før han kommer?’
Hva holder de på med? Tar det så lang tid å dele krigsbyttet etter seieren?
31La alle Dine fiender gå fortapt på denne måten, Herre!
Men la dem som elsker Deg, stråle som solen når den kommer fram i hele sin styrke.»
Siden hadde landet ro i 40 år.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
