1Da det var avgjort at vi skulle seile til Italia, ble Paulus og noen andre fanger overlatt til en offiser ved navn Julius fra Den keiserlige bataljon.
2Vi gikk om bord i et skip fra Adramyttium, som skulle til havnene i Asia, og seilte så ut. Sammen med oss var makedonieren Aristark fra Tessalonika.
10og sa: «Jeg ser at å seile videre vil bety ulykke og tap av last og skip, ja, fare for våre liv.»
27Vi hadde nå drevet omkring på Adriaterhavet i fjorten døgn, da sjøfolkene midt på natten fikk kjenning av land.
28De loddet og fant tjue favner. Litt lenger inne loddet de igjen og fant femten favner.
29De var redde for å gå på et skjær og kastet fire ankere fra akterstavnen og ønsket bare at det måtte bli dag.
30Sjøfolkene forsøkte å rømme skipet, og de satte skipsbåten på vannet, mens de lot som de ville sette ankere fra baugen.
31Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse blir om bord, kan dere ikke bli reddet.»
32Da kappet soldatene tauene som holdt båten, og lot den drive av.
33Mens de ventet på at det skulle bli dag, oppfordret Paulus alle til å spise. «Dere har gått uten mat i fjorten dager og ventet og har ikke fått det minste i livet.
34Derfor råder jeg dere nå til å spise; det er nødvendig for at dere skal bli reddet. Ingen av dere skal miste så mye som et hår på hodet.»
35Dette sa han, og så tok han et brød, takket Gud mens alle hørte på, brøt det i stykker og spiste.
36Alle fikk nå nytt mot, og de tok også selv mat til seg.
37Vi var i alt 276 mennesker om bord.
38Da de var blitt mette, hev de kornlasten på sjøen for å lette skipet.
Forliset39Dagen brøt fram. Men de drog ikke kjensel på kysten. De så en bukt med flat strand, og der ville de prøve å sette skipet på grunn.
40De kappet alle ankerne og lot dem gå, og samtidig løste de surringene på rorene. Så satte de forseilet og stod inn mot land med vinden.
41De drev inn mot en sandbanke med dypt vann på begge sider, og der rente de skipet på grunn. Forstavnen boret seg dypt ned og ble stående helt fast, mens akterskipet etter hvert ble slått i stykker av brenningene.
42Soldatene ville nå drepe fangene, for at ikke noen skulle legge på svøm og rømme.
43Men offiseren ville redde Paulus og hindret dem i planen. Han gav ordre til at de som kunne svømme, først skulle kaste seg over bord og komme seg i land.
44Så skulle de andre komme etter, noen på planker og andre på vrakrester. På denne måten kom alle velberget i land.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
