1Ve dem som gir urettferdige påbud
og forskrifter som fører til ulykke!
2De driver småkårsfolk bort fra retten,
og tar fra de vergeløse i mitt folk
det som de har rett til.
Også enkene tar de som bytte,
og farløse plyndrer de.
3Men hva vil dere gjøre på regnskapsdagen,
når stormværet kommer langt bortefra?
Hvem vil dere fly til for å få hjelp,
hvor vil dere gjøre av deres rikdom?
4Da blir det ingen annen utvei
enn å synke i kne blant fanger
eller å falle blant de drepte.
Hans harme har likevel ikke lagt seg,
ennå er hans hånd rakt ut.
Dommen over Assurs hovmod5Ve Assur, riset jeg bruker i min vrede!
Min harme er staven i hans hånd.
6Jeg sendte ham mot et gudløst folk,
bød ham fare mot det folk jeg var harm på,
så han kunne røve, rane og plyndre
og tråkke det ned som avfall i gaten.
7Men han har ikke ment det slik
og har ikke dette i tankene.
Nei, han har lyst til å ødelegge
og utrydde mange folk.
8Han sier: «Er ikke mine stormenn
konger alle sammen?
9Gikk det ikke Kalno som Karkemisj?
Gikk det ikke Hamat likesom Arpad
og Samaria som Damaskus?
10Når min hånd har nådd til de rikene
der de dyrket andre guder,
og der det var flere gudebilder
enn i Jerusalem og Samaria,
11skulle jeg da ikke kunne gjøre det samme
med Jerusalem og gudebildene i byen
som jeg gjorde med Samaria og gudene der?»
12Men når Herren har fullført hele sitt verk
på Sion-fjellet og i Jerusalem,
da krever jeg Assurs konge til regnskap
for følgene av hans hovmodige ferd
og for stoltheten som lyser fra hans øyne.
13For han har sagt:
«Dette har jeg gjort med min sterke hånd,
og i min visdom, for jeg er klok.
Jeg utslettet grenser mellom folkeslag
og plyndret deres skatter.
Som en kjempe styrtet jeg fyrster fra tronen.
14Min hånd grep etter folkenes rikdom
som en griper etter et fuglerede.
Som en samler inn egg når fuglen er borte,
har jeg samlet alle jordens riker.
Det var ingen som rørte en vinge
eller åpnet nebbet og pep.»
15Kan øksen briske seg mot den som hogger,
kan sagen sette seg over den som drar den?
Som om staven skulle svinge ham som løfter den,
og stokken løfte ham som ikke er av tre!
16Derfor skal Herren, Allhærs Gud,
sende en tærende sykdom
mot assyrerkongens sterke menn.
Under all hans prakt skal det tennes en ild,
og den skal flamme som et bål.
17Israels lys skal bli til en ild,
Israels Hellige til en flamme
som brenner i hans land
og fortærer både torn og tistel
på en eneste dag.
18Den skal gjøre ende på rubb og stubb
i hans herlige skoger og hager.
Det skal gå som når en syk tæres bort.
19De trærne som blir igjen i skogen,
vil det bli lett å telle;
en smågutt kan skrive dem opp.
En rest vender om og blir frelst20Den dagen skal Israels rest
og de av Jakobs ætt som er berget,
ikke lenger støtte seg til ham som slo dem,
men i troskap skal de støtte seg
til Herren, Israels Hellige.
21En rest skal vende om, en rest av Jakob,
til den veldige Gud.
22For selv om folket ditt, Israel,
var tallrikt som havets sand,
skal bare en rest vende om.
Utslettelsen er fast bestemt,
den velter fram med rettferdighet.
23For Herren, Allhærs Gud,
lar utslettelsen som er bestemt,
fullbyrdes over hele jorden.
24Så sier Herren, Allhærs Gud:
Mitt folk, du som bor på Sion,
vær ikke redd for Assur
når han slår deg med sin stokk
og løfter staven over deg,
som de gjorde det i Egypt.
25For ennå er det bare en liten stund,
så er det slutt på min harme,
og jeg gjør ende på fienden i min vrede.
26Da svinger Herren, Allhærs Gud,
en svepe over ham,
som da Midjan ble slått ved Orebs-berget.
Han rekker sin stav ut over havet
og løfter den som han gjorde i Egypt.
27Den dagen skal det skje
at byrden blir tatt bort fra din skulder
og åket fra din nakke;
du blir i godt hold, så åket sprenges.
Fienden på marsj mot Jerusalem28Fienden kommer over Ajjat
og drar forbi Migron.
I Mikmas lar han sitt tren bli igjen.
29Så går de gjennom skaret:
«I Geba tar vi vårt nattkvarter!»
Rama ryster av redsel,
folk flykter fra Sauls Gibea.
30Skrik høyt, du Gallim-by!
Hør det, Laisja, og svar, Anatot!
31Folk i Madmena kommer seg unna,
de i Gebim berger seg.
32Alt i dag vil fienden
stå i Nob og svinge hånden
mot Sion-fjellet, Jerusalems høyde.
33Se, Herren, Allhærs Gud,
hogger grenene av med uhyggelig kraft.
Høyvokste trær blir felt,
stolte stammer blir lagt i bakken.
34Tettskogen hogges ned med øks,
Libanon faller for Den Veldige.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
