1De rettferdige går til grunne,
men ingen bryr seg om det.
Fromme menn blir revet bort
uten at noen enser det.
Ja, av ondskap blir de revet bort,
de rettferdige
2som vandret i fred.
Nå hviler de i sine graver,
de som gikk den rette vei.
3Men kom hit, dere sønner av trollkvinner,
avkom av ekteskapsbrytere og skjøger!
4Hvem er det dere driver gjøn med?
Hvem er det dere geiper til
og rekker tunge mot?
Er ikke dere syndens barn
og selve løgnens avkom?
5Dere brenner av lyst mellom eiketrærne
og under hvert frodig tre,
dere slakter barn i dalene,
nede i dype fjellkløfter.
6De glatte steinene nede i dalen
er den lodd du har valgt.
Du øser ut drikkoffer for dem
og bærer fram offergaver.
Skulle jeg finne meg i det?
7På et fjell som rager høyt opp,
gjorde du i stand ditt leie.
Dit steg du også opp
og bar fram slaktoffer.
8Bak dør og dørkarm satte du ditt tegn.
Du gikk bort fra meg og redde ditt leie,
du la deg på det og gjorde plass.
Så tinget du med noen av dem
som du elsker å ligge med,
og du så dem nakne.
9Du drog til Melek med olje
og ødslet med din salve.
Du sendte dine budbærere langt av sted,
lot dem fare helt ned i dødsriket.
10Du ble nok trett av å fare omkring,
men sa ikke: «Det er nytteløst.»
Du samlet nye krefter,
derfor gav du ikke opp.
11Hvem var du så redd og engstelig for,
siden du fór med løgn?
Du tenkte ikke lenger på meg
og brydde deg ikke om meg.
Fordi jeg tidde i lange tider,
fryktet du meg ikke.
12Jeg vil fortelle om din rettferd
og om dine gjerninger;
de vil ikke gagne deg.
13Når du skriker,
så la dine avguder berge deg!
En storm skal løfte dem alle opp,
og vinden skal føre dem bort.
Men de som tar sin tilflukt til meg,
de skal arve landet
og ta mitt hellige fjell i eie. Han vekker de ydmykes sinn til liv
14Det lød et ord:
Bygg, ja, bygg og rydd en vei!
Ta snublesteinene bort
fra veien for mitt folk!
15Så sier han som er høyt opphøyet,
som troner evig og heter Den Hellige:
I det høye og hellige bor jeg
og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.
Jeg vil vekke de nedbøydes ånd til liv
og gjøre de knustes hjerter levende.
16For jeg vil ikke evig føre klagemål
og ikke alltid være harm.
Ellers ville deres ånd
miste sin kraft for mitt åsyn,
deres livsånde som jeg har skapt.
17Fordi Israel hadde slikt syndig begjær,
ble jeg harm og slo dem;
så skjulte jeg meg i min vrede.
Men de vendte seg bort
og gikk på den vei de selv ville.
18Jeg så hvordan de gikk fram,
men nå vil jeg lege og lede dem
og trøste dem fullt og helt.
Og dem som sørget over dem,
19vil jeg gi lovsang på leppen.
Så gir jeg fred til den som er nær,
og fred til den som er langt borte.
Jeg vil lege dem, sier Herren.
20Men de gudløse ligner det opprørte hav,
som aldri kan falle til ro,
og bølgene rører opp mudder og gjørme.
21De gudløse har ingen fred, sier Herren.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
