Jeremia 10 - Bibel1978/1985 - Bibelselskapet(Bibel1978)

Avgudene og den sanne Gud

1Hør dette ordet som Herren taler til dere, Israels ætt.

2Så sier Herren:

Venn dere ikke til å gjøre som andre folk

og frykt ikke tegn på himmelen,

selv om andre folk frykter dem.

3For folkenes skikker er ingenting verd.

De hogger et tre i skogen,

en treskjærer former det til med øks,

4han pynter det med sølv og gull

og fester det med nagler og hammer,

så det står støtt.

5Gudebildene ligner

fugleskremslene i en agurkåker;

de kan ikke snakke,

og de må bæres, for de kan ikke gå.

Frykt ikke for dem! De gjør ingen skade,

men kan heller ikke gjøre noe godt.

6Ingen er som du, Herre.

Stor er du,

stort og mektig er ditt navn.

7Hvem må ikke frykte deg, folkenes konge,

slik som det sømmer seg?

For blant alle vismenn hos folkene,

i alle riker er det ingen som du.

8Alle sammen er dumme som fe,

fra gagnløse treguder har de sin lærdom.

9Det hamrede sølv er innført fra Tarsis

og gullet fra Ufas.

Det er verk av treskjærer og gullsmed,

kledd i purpur, fiolett og rødt;

alt er laget av kunstnere.

10Men Herren, han er i sannhet Gud,

en levende Gud og en evig konge.

Jorden skjelver for hans harme,

folkene kan ikke holde ut hans vrede.

11Så skal dere si til dem:

«De guder som ikke skapte himmel og jord,

skal forsvinne fra jorden

og ikke finnes under himmelen.»

12Herren skapte jorden med sin kraft,

han grunnla fastlandet i sin visdom

og utspente himmelen med kyndig hånd.

13Når han tordner, bruser vannet i himmelen,

han lar skodde stige opp fra jordens ende,

han lar lynene blinke og regnet falle

og sender vinden fra dens opplagsrom.

14Alle mennesker er dumme og uforstandige.

Hver gullsmed må skamme seg

over sine gudebilder;

hans støpte bilder er løgn,

det er ikke ånd i dem.

15Gagnløse er de, et verk som spottes,

i regnskapsstunden er det ute med dem.

16Slik er ikke han som er Jakobs del,

for det er han som skaper alt.

Israel er hans egen stamme.

Herren, Allhærs Gud, er hans navn. Mitt telt er herjet

17Pakk sekken, dra ut av landet,

du som bor i en kringsatt by!

18For så sier Herren:

Denne gangen slenger jeg bort

dem som bor i landet;

jeg fører dem ut i trengsel

for at de skal finne meg.

19Ve meg, for et slag!

Mitt sår kan ikke leges.

Dette er bare en lidelse

som jeg må tåle, tenkte jeg.

20Men mitt telt er herjet,

alle teltsnorer revet av.

Mine barn har forlatt meg, de er borte;

det er ikke lenger noen

som setter opp mitt telt

og spenner ut teltdukene.

21For gjeterne er dumme som fe,

de søker ikke Herren.

Derfor har de ikke hell med seg,

og hele deres flokk er spredt.

22Hør, det kommer en melding

og et kraftig drønn fra landet i nord.

Byene i Juda skal gjøres til ørken,

et tilholdssted for sjakaler. Profetens bønn

23Herre, jeg vet at mennesket

ikke selv kan rå for sin vei,

og at vandringsmannen ikke selv

kan styre sine skritt.

24Tukt meg, Herre, men med måte,

ikke i vrede, så du utsletter meg.

25La din harme komme over folkeslag

som ikke kjenner deg,

over slekter som ikke påkaller deg.

For de har oppslukt Jakob,

fortært og gjort ende på ham

og lagt hans bolig øde.