1I det tiende året, på den tolvte dagen i den tiende måneden, kom Herrens ord til meg, og det lød så:
2Menneske, vend deg mot farao, kongen i Egypt! Tal profetord mot ham og mot hele Egypt!
Så sier Herren Gud:
Nå kommer jeg imot deg,
farao, konge over Egypt,
du store sjøuhyre
som ligger midt i dine elver,
du som sier: «Nilen er min,
det er jeg som har skapt den.»
4Jeg setter kroker i kjevene dine
og lar all fisken i Nilen
henge fast i dine skjell.
Så trekker jeg deg opp av Nilen,
sammen med all fisken i elven
som henger fast i dine skjell.
5Jeg kaster deg ut i ørkenen
med all den fisken som var i Nilen.
Der blir du liggende på marken;
du skal aldri samles eller sankes mer.
Jeg gir deg til føde for markens dyr
og for fuglene under himmelen.
6Da skal alle som bor i Egypt,
sanne at jeg er Herren.
Du har vært en støtte av siv for Israel,
7derfor knekkes du når de tar deg i hånden,
men du kløver hånden på dem alle.
Når de støtter seg på deg, brytes du sund,
men du får alle hofter til å skjelve.
8Derfor sier Herren Gud:
Se, nå sender jeg sverd imot deg
og rydder ut både folk og fe.
9Egypt skal bli til en øde ørken,
og folket skal sanne at jeg er Herren.
Fordi du har sagt: «Nilen er min,
det er jeg som har skapt den»,
10derfor går jeg både mot deg og mot Nilen
og gjør Egypt til en øde ørken,
uhyggelig øde fra Migdol til Syene,
ja, til grensen mot Nubia.
11Der skal ikke et menneske sette sin fot,
ikke et dyr skal fare omkring;
landet skal være ubebodd i førti år.
12Jeg gjør Egypt til en ørken
mellom land som er øde og forlatt,
og byene der
skal ligge uhyggelig øde
mellom andre ruinbyer i førti år.
Jeg vil spre egypterne blant folkene
og strø dem ut i landene.
13Men så sier Herren Gud:
Når førti år er gått,
vil jeg samle egypterne
fra folkene de er spredt iblant.
14Jeg vender egypternes lagnad
og fører dem tilbake til Patros,
det landet de kom ifra,
og der skal de være et lite rike.
15Det skal bli mindre enn andre riker
og skal ikke lenger heve seg
over de andre folkene.
Jeg lar det bli så få av dem
at de ikke kan herske over folkeslag.
16For Israels ætt skal de ikke lenger
være en tilflukt som minner meg
om den synd de gjør når de følger Egypt.
De skal sanne at jeg er Herren Gud. Babylonerkongen får lønn for sitt strev
17I det tjuesjuende året, på den første dagen i den første måneden, kom Herrens ord til meg, og det lød så:
18Menneske! Babylonerkongen Nebukadnesar har latt hæren sin streve hardt mot Tyrus. Hvert hode er blitt skallet, og huden er slitt av på hver skulder. Men verken han eller hæren hans har fått lønn av Tyrus for alt sitt strev.
19Derfor sier Herren Gud så: Se, nå gir jeg Egypt til babylonerkongen Nebukadnesar. Han skal føre bort rikdommen der, røve, rane og ta bytte, og det skal hæren få som lønn.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
