1. Samuelsbok 14 - Bibel1978/1985 - Bibelselskapet(Bibel1978)

1En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til våpensveinen sin: «Kom, så drar vi over til filisternes forpost der borte på den andre siden.» Men han sa ikke noe om det til faren.

2Saul lå da i utkanten av Gibea, under granatepletreet i Migron. Folket som var med ham, telte om lag seks hundre mann.

3Der var også Akia, sønn av Akitub, som var bror til Ikabod, sønn av Pinhas, og sønnesønn av Eli, Herrens prest i Sjilo; det var han som da bar efoden. Folket visste ikke at Jonatan var gått.

4På hver side av skaret der Jonatan prøvde å komme over til filisternes forpost, var det en berghammer. Den ene hammeren kalles Boses og den andre Senne.

5Den ene stiger rett opp på nordsiden, midt imot Mikmas, den andre på sørsiden, midt imot Geba.

6Jonatan sa til våpensveinen sin: «Kom, så drar vi over til forposten til disse uomskårne. Herren hjelper oss nok. For ingen ting kan hindre Herren i å gi seier, enten vi er mange eller få.»

36Siden sa Saul: «La oss sette etter filisterne i natt og herje blant dem til det lysner av dag. La oss hogge dem ned til siste mann.» De svarte: «Gjør helt som du synes.» Men presten sa: «La oss først tre fram for Gud.»

37Så bad Saul Gud om råd: «Skal jeg dra nedover etter filisterne? Vil du gi dem i Israels vold?» Men Gud svarte ham ikke denne gangen.

38Da sa Saul: «Kom hit, alle høvdinger i folket. Ransak og finn ut hva det er for en synd som er gjort i dag.

39For så sant Herren lever, han som gir Israel seier: Om det så er Jonatan, min egen sønn, som bærer skylden, skal han dø.» Men ikke én i hæren svarte ham.

40Da sa han til hele Israel: «Still dere på den ene siden, så skal jeg og Jonatan, sønnen min, stå på den andre.» Folket svarte Saul: «Gjør som du synes.»

41Saul sa til Herren, Israels Gud: «La sannheten komme fram!» Og loddet falt på Jonatan og Saul, men folket gikk fri.

42Så sa Saul: «Kast lodd mellom meg og Jonatan, sønnen min.» Loddet falt på Jonatan.

43Da sa Saul til Jonatan: «Fortell meg hva du har gjort.» Jonatan fortalte ham det: «Jeg tok litt honning på enden av staven som jeg hadde i hånden, og smakte på den. Her står jeg. Jeg er rede til å dø.»

44Saul sa: «Måtte Gud la det gå meg ille både nå og siden om du ikke må dø etter dette, Jonatan.»

45Men folket sa til Saul: «Skal Jonatan dø, han som har vunnet denne store seieren for Israel? Det må aldri skje! Så sant Herren lever, ikke et hår skal bli krummet på hans hode. For det er med Guds hjelp han har gjort det han har gjort i dag.» Slik berget folket Jonatan, og han slapp å dø.

46Nå gav Saul opp å forfølge filisterne og drog oppover igjen, mens filisterne fór hjem til sitt land.

47Da Saul hadde fått kongsmakt i Israel, førte han krig mot alle fiendene sine rundt omkring: mot moabittene, ammonittene og edomittene, mot kongene i Soba og mot filisterne. Og hvor han så vendte seg, vant han seier.

48Saul gjorde storverk; han slo amalekittene og berget Israel fra dem som plyndret dem.

49Sauls sønner var Jonatan, Jisjvi og Malkisjua. Han hadde to døtre; den eldste hette Merab og den yngste Mikal.

52Krigen mot filisterne var hard så lenge Saul levde. Og når Saul så en sterk og djerv mann, tok han ham i sin tjeneste.