1Ve dem som drar ned til Egypt etter hjelp
og setter sin lit til hester,
som stoler på vogner fordi de er mange,
og på hestfolk fordi de er sterke,
men ikke vender seg til Israels Hellige
og ikke søker råd hos Herren.
2Men også han er vis og lar ulykken komme,
sine ord tar han ikke tilbake.
Han skal reise seg mot flokken av dem som gjør ondt,
mot ugjerningsmenn som kommer til hjelp.
3Egypterne er mennesker, ikke Gud,
deres hester er kjøtt, ikke ånd.
Når Herren strekker ut sin hånd,
da skal hjelperen snuble,
og den som blir hjulpet, skal falle;
de skal omkomme, alle som en.
4For så har Herren sagt til meg:
Likesom løven, den unge løven,
knurrer over sitt bytte,
og ikke blir skremt av gjeternes rop
eller dukker seg ned når de bråker,
om så hele flokken samler seg imot den,
slik skal Herren, Allhærs Gud,
stige ned og stride
mot Sion-fjellet og Jerusalems-haugen.
5Som fuglene brer ut sine vinger,
slik skal Herren, Allhærs Gud,
verne om Jerusalem.
Han skal verne og berge,
skåne og bringe i sikkerhet.
6Israels sønner, vend om til ham
som dere så troløst har falt ifra.
7Den dagen skal alle kaste fra seg
avgudene av sølv og gull,
som dere selv har laget – til synd!
8Assur skal falle for et sverd
som ikke føres av mennesker;
det sverd som gjør ende på ham,
er det ikke en mann som løfter.
Han skal rømme for sverdet,
og hans unge krigere
skal settes til tvangsarbeid.
9Hans klippe skal dra bort i redsel,
hans høvdinger skremmes fra banneret.
Så lyder ordet fra Herren,
som har en ild i Sion,
en ovn i Jerusalem.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
