Jesaja 9 - Bibel1978/1985 - Bibelselskapet(Bibel1978)

1Det skal ikke lenger være mørke for det land som er i trengsel. Før i tiden førte Herren vanære over Sebulon-landet og Naftali-landet. Men i fremtiden skal han la dem komme til ære: veien ved havet, landet på den andre siden av Jordan og Galilea, der andre folkeslag bor. Fredsfyrsten

2Det folk som vandrer i mørket,

får se et stort lys;

over dem som bor i skyggelandet,

stråler lyset fram.

3Du lar dem juble høyt

og gjør gleden stor.

De gleder seg for ditt åsyn

som en gleder seg i kornhøsten,

som en jubler når hærfang skiftes.

4For åket som tynget folket,

stangen over nakken på det

og staven som driveren brukte,

har du brutt i stykker som på Midjans dag.

5Ja, hver støvel som trampet i stridsgny,

og hver kappe som er tilsølt med blod,

skal brennes opp og bli til føde for ilden.

6For et barn er oss født,

en sønn er oss gitt.

Herreveldet er lagt på hans skulder,

og hans navn skal være:

Underfull Rådgiver, Veldig Gud,

Evig Far og Fredsfyrste.

7Så skal herreveldet bli stort

og freden være uten ende

over Davids trone og hans kongerike.

Han skal gjøre det fast og holde det oppe

ved rett og rettferdighet

fra nå og til evig tid.

Herren, Allhærs Gud, skal gjøre dette

i sin brennende iver. Guds hånd er rakt ut til straff

8Et ord har Herren sendt mot Jakob,

det har slått ned i Israel.

9De har fått merke det, hele folket,

de som bor i Efraim og Samaria.

Men i stolthet og hovmod sa de:

10«Murer av teglstein har rast sammen,

vi bygger opp igjen med tilhogd stein.

Morbærtrær er felt,

vi planter sedertrær isteden.»

11Da lot Herren deres fiende,

Resin, reise seg mot dem,

og han egget deres motstandere.

12Arameerne kom fra øst

og filisterne fra vest

og slukte Israel med vidåpen munn.

Hans harme har likevel ikke lagt seg,

ennå er hans hånd rakt ut.

13Men folket vendte ikke om

til ham som tuktet det,

de søkte ikke Herren, Allhærs Gud.

14Da hogg Herren av

både hode og hale for Israel,

palmegren og siv på en eneste dag.

15De eldste og stormennene er hodet,

profetene, som lærer løgn, er halen.

16Lederne for dette folket

førte dem på villspor;

de som skulle ledes, ble ført vill.

17Derfor skånte ikke Herren deres unge menn

og hadde ikke medynk med farløse og enker;

for alle var gudløse ugjerningsmenn,

hver eneste munn talte dårskap.

Hans harme har likevel ikke lagt seg,

ennå er hans hånd rakt ut.

18Ja, ondskapen brenner som ild

og fortærer torn og tistel;

den setter tetteste skogen i brann,

og røken stiger høyt til værs.

19Landet er satt i brann

fordi Herren, Allhærs Gud, er harm,

og folket blir til føde for ilden.

Det er ingen som skåner sin bror.

20De biter til høyre og er likevel sultne,

de glefser til venstre og blir ikke mette.

Hver mann eter sin neste,

21Manasse Efraim, og Efraim Manasse,

og sammen kaster de seg over Juda.

Hans harme har likevel ikke lagt seg,

ennå er hans hånd rakt ut.